Alsace

Sykkeltur i gruppe Alsace - La route des vins

Alsace er blomster og vinmarker, sletteland og åser, eventyrlandsbyer og kulturbyer, verdenskjent vin og rause mattradisjoner. Litt fransk og litt tysk, midt i Europa og samtidig stille og fredelig. Dette vakre området er en fryd å sykle gjennom, landskapet er lett kupert og sykkelruten går på sykkelstier og småveier gjennom de mest kjente vinlandsbyene. En populær tur gjennom et område av Frankrike som sikkert vil overraske deg positivt. Korte etapper gir rom for mange stopp underveis.

Datoen 28. juni som står i brosjyren er dessverre ikke lenger tilgjengelig.
Status:
Fullt

Pris- og reisefakta

Vanskelighetsgrad: 1

Priser:
Pris uten fly: 10 850,-
Tillegg for flyreise (fra Sør-Norge)*: 5 250,- t/r
Tillegg enkeltrom: 1 850,-

*Med Sør-Norge menes Oslo Gardermoen, Torp, Kjevik, Sola og Flesland. Fra andre flyplasser kommer det et tillegg.

Inkludert:
7 netter på hoteller m/frokost, 5 pikniklunsjer, 4 middager (drikke ikke inkl.), bagasjetransport, reiseleder, omvisninger, buss dag 2 og 5, kart og veibeskrivelse, 8-girs sykkel m/styreveske.

Sykkel:
8-girs sykkel med to håndbremser.
Sykkelveske på styret med plastlomme til veibeskrivelse.
Vannflaskeholder
Bagasjebrett

Oppmøte: Hotel Monopole Metropole i sentrum av Strasbourg til velkomstmøte og middag kl. 18.45.

Fly:
Du kan kjøpe flyreise på egen hånd, eller gjennom oss. Kjøper du fly via Merlot Reiser, flyr vi deg med rutefly til Frankfurt og videre med buss til Strasbourg, eventuelt fly til Paris og fly eller tog videre derfra. Retur fra Strasbourg, enten med buss til Frankfurt og fly videre derfra eller fly/tog til Paris og fly derfra.

Tips til rimelige flybilletter på egen hånd:
Fra Oslo Gardermoen og Stavanger med Lufthansa via Frankfurt til Strasbourg,
(strekket mellom Frankfurt og Strasbourg er med buss, men kjøpes som om det var en del av flyreisen).
Fra Oslo Gardermoen, Sandefjord, Bergen, Kristiansand, Stavanger, Trondheim og Ålesund KLM via Amsterdam til Basel. Tog videre til Strasbourg. Togtider finner du på www.bahn.com
Fra Oslo Gardermoen med SAS, Norwegian eller Air France t/r Paris og deretter tog til Strasbourg

Obs! Dette er kun tips fra oss. Du må være påpasselig med at tidspunktet for flyreisen passer med din sykkel-/fottur, at du rekker å komme helt frem første kvelden. Hvis flyreisen blir lang eller upraktisk kan det lønne seg å se på flyreise dagen i forveien med en ekstra overnatting.

Tilleggsnetter:
Mulig i Strasbourg i forbindelse med turen.

Pris pr. person pr. natt m/frokost Hôtel Monopole Metropole***, Strasbourg, 2014:
Enkeltrom 650,-
Dobbeltrom 420,-
Trippelrom 380,-


Hvis du vil ha tilleggsnetter i en by vi ikke tilbyr, kan du bestille dette via Hotel Reservation System (HRS), nederst til høyre på siden.

 

 

 

Dagsprogram

Dag 1   Norge - Strasbourg
Fly til Frankfurt og Lufthansabuss videre til Strasbourg, eventuelt fly til Paris og TGV-tog videre til Strasbourg. Samling med reiseleder og resten av gruppa kl 18.45 for informasjon  og felles middag på en restaurant sentralt i byen.

Dag 2   Strasbourg - Colmar 36 km
Etter ca. to timers busstur fra Strasbourg ankommer vi stedet hvor vi får våre sykler og vi tråkker i vei nedover dalen. I Munster møtes vi av blomster og gamle hus med storkereir på taket. Deretter fortsetter vi videre på sykkelsti nedover dalen mot Colmar. Middag på hotellet, som ligger i sentrum av byen.

Dag 3   Rundtur fra Colmar  23 eller 56 km
I dag har du to muligheter. Enten en sykkeltur til Neuf Brisach ved Rhinen, eller du kan bruke formiddagen til å utforske smågater og museer på egen hånd i Colmar og ta en kort sykkelløype fram til piknikstedet, hvor alle samles til lunsj. Deretter en kort sykkeltur til landsbyen Eguisheim for smaking av Alsaceviner. Retur til Colmar. Middag på egen hånd.

Dag 4   Colmar - St. Hippolyte  30 km
Start fra hotellet og etter kort tid er vi igjen ute mellom trær, enger og vinmarker. Dagens sykkelløype går på en kombinasjon av småveier og sykkelstier gjennom de mest kjente vinlandsbyene i Alsace: Bennwihr, Riquewihr, Ribeauvillé og Bergheim. På alle steder finnes det museer, vinstuer, små butikker, gamle hus og kirker. Middag på hotellet om kvelden.

Dag 5   St. Hippolyte - Obernai  38 km
Busstur til borgen Haut-Koenigsbourg for omvisning og en titt på utsikten over Rhindalen. Deretter småveier og sykkelstier gjennom Kintzheim, Dieffenthal, Dambach og Epfig. Ankomst til Obernai med hotell i sentrum og middag på egen hånd.  

Dag 6   Obernai - Strasbourg  36 km
Fra Obernai sykler vi videre via Rosheim, Dorlisheim og Molsheim. Deretter følger vi elva Bruche helt inn til sentrum av Strasbourg. Det er sykkelsti nesten helt inn til hotellet i sentrum, og her forlater vi våre sykler. Middag på egen hånd.

Dag 7   Strasbourg
Etter frokost blir det båttur på kanalene i sentrum. Fra båten ser vi gamlebyen, det nye kultursenteret og Europaparlamentet. Lunsj på egen hånd og ettermiddagen til disposisjon for egen utforsking av byen. Avslutningsmiddag på en restaurant sentralt i byen.

Dag 8   Strasbourg - Norge
Etter frokost blir det retur til Norge.

Ekstranetter mulig i Strasbourg.

Kart


Vis

Reiseskildring Alsace

Copyright - ©

 

ALSACE - Med vinløv i håret og historisk øresus

Alsacere spiser mer enn de har godt av, alsacere har en tradisjon for kolonihager og sjølberging, alsacere liker seg dårlig alene - enten de skal i butikken eller er så uheldige å måtte på sykehus - de kommer sjelden uten følge og alene; både venner og familie er med. Ja, bare se på landsbyene deres. Tett i tett ligger de, med bymurer rundt. De har klumpet seg sammen selv om slettene ligger vidstrakte omkring. Nokså uvant, kanskje, for en nordmann, som er vant med grisgrendte strøk og gårder med kilometerlang avstand seg imellom.
Hva er så poenget med å fortelle alt dette? Jo, at folket i Alsace i sterkere grad enn noen, bærer preg av sin historie - en historie som har lært dem å stole på seg selv, å holde sammen og alltid være beredt på angrep utenfra, enten det er gallere, germannere, tyskere eller franskmenn som har villet ha en jafs av dette fruktbare landet midt mellom den pulserende Rhinen og fjellkjeden Vosges. Kampen for å overleve angrep og okkupasjon henger altså fortsatt igjen. Best å ha sin egen hage med nødproviant, best å spise så mye en kan, mens en kan; en vet aldri når en vil få bruk for et ekstra fettlager...

Egen identitet


Når du reiser på ferie til Alsace, reiser du ikke egentlig til Frankrike. For dette området i hjertet av Europa, har sin egen kultur, sitt eget språk og sine egne tradisjoner
Hva er Alsace? Spørsmålet virker banalt. Selvsagt finnes det et enkelt svar - for den som nøyer seg med en enkel løsning på en kompleks problemstilling. Nøkternt og korrekt, kan vi si at Alsace er en region i Frankrike.
Men Alsace er mer enn det. Alsace er mange tusen års historie. Alsace er krig og smerte og splittelse. Alsace er litt tysk og litt fransk, men mest seg selv. Alsacerne er et eget «folk», stolte av sitt lille «rike», av sine mangslungne røtter og av sin særpregede kultur. Spør du en alsacer om hvilket land han føler seg mest knyttet til - Tyskland eller Frankrike, vil han som regel bare riste på hodet. Dette spørsmålet er
ikke så viktig for alsacerne lenger. De har måttet finne seg i å bli kalt vekselvis tyskere og franskmenn, slik de ulike makthaverne har funnet det for godt så mange ganger at det å utvikle en sterk egen identitet har vært nødvendig - rett og slett for å ha noe fast å forholde seg til. I dag bærer ikke alsacerne nag til noen av landene. De trives med å være underlagt Frankrike, men bærer mye av det beste fra tysk kultur i seg - med stolthet.
Det er ikke uten grunn at Europarådet, Europaparlamentet og Menneskerettighetsdomstolen har blitt lagt til Strasbourg. Her er man virkelig midt i Europa - i «Le carrefour de l’Europe» - Europas veikryss, som strasbourgerne nyter å kalle byen sin. Og det er nettopp det Alsace er - et kulturelt og geografisk veikryss med hektisk trafikk i alle retninger. En region hvor svært ulike kulturer fra to store EU-land, som i tidligere tider var bitre fiender, har smeltet sammen harmonisk og fredelig. Alsacerne vet også at deres idyll avhenger  av fred og fordragelighet mellom Tyskland og Frankrike. Derfor har få andre regioner i Frankrike hatt så stor majoritet ja-stemmer i franske EU-avsteminger som Alsace.


I Asterix og Obelix fotspor


Du skal ikke ha syklet lenge gjennom vinranker og slettelandskap, forbi middelalderborger og bittesmå «eventyrlandsbyer» med nusselige bindingsverkshus før du forstår at du er på historisk grunn. Løfter du blikket, vil du se en middelalderfestning på hver eneste åskam og forhører du deg nærmere, vil det antageligvis vise seg at du har syklet over flere arkeologiske utgravningsområder, der det har blitt funnet gravplasser, steinalderbosettinger og forhistoriske levninger av mammuter og dinosaurer. Du befinner deg faktisk midt i historien. For Alsace, med sine flate sletter og frodige landskap, har trukket til seg folk helt siden tidenes morgen. Lenge før vår tidsregning var området befolket av keltiske og germanske stammer som kriget seg i mellom, før Cæsars hær i år 58 f.Kr., slo germannerne, og gjorde området til en del av Romerriket. Dette er altså tjukkeste «Asterix- og Obelix land», og med et minimum av fantasi, kan vi lett forestille oss hvordan det har vært kjempet på sletter og høyder, hvordan villsvin har løpt gjennom skogen, og borger og festninger blitt invadert av fryktinngytende krigere. Historien er tydelig i Alsace. De ruvende borgene er der fortsatt, byene ligger nøyaktig der de lå i middelalderen - ja overalt er det tydelig hvordan fortid og nåtid er vevet i hverandre.

Et historisk sveip over Alsace


Etter å ha opplevd en blomstringstid, som strategisk knutepunkt i Romerrike, med innføring av Kristendommen og et velutviklet samfunnsliv, ble Alsace i år 496 underlagt den brutale frankiske kong Clovis. Årene som fulgte var preget av maktskifte og stridighet mellom de to dynastiene,  karolingerne og merovingerne som kjempet om makten.
I 870 ble Alsace en del av det germanske riket, før Otto II innlemmet området i det første romersk-germanske rike. Gjennom hele middelalderen blir Alsace værende et viktig sentrum for handel, kultur, kunst - og etterhvert vitenskap, og når sitt høydepunkt på 1500-tallet. Alsace blir da ansett som humanismens viktigste kjerneområde, noe som forsterkes ved at Gutenberg bosetter seg i Strasbourg og gjør byen til et viktig sentrum for boktrykkerkunst.

Neste brudd på idyllen er det 30-års krigen(1616-1648) som sørger for. På grunn av sin sentrale beliggenhet, blir Alsace gjennomfartsvei for både den franske, den spanske, den tyske og den svenske hær. Og det er svenskene som i protestantismens navn, okkuperer Alsace i 1632, og blir værende i to år. Derfor vil en kunne finne spor etter svenskene overalt i Alsace. Både landsbyer og borger ble nemlig stygt rasert av svenskene.  Etter freden i Westfalen i 1648, installerer franskmennene seg i Alsace, som i løpet av krigen har mistet nesten halvparten av befolkningen. Fra nå av er Alsace en del av det franske kongeriket, og protestantene blir ikke særlig godt behandlet av den katolske kongen. Men tiden fremover blir allikevel en god periode for Alsace. Industri, handel og økonomi blomstrer, og fransk og tysk språk og kultur lever fredelig side om side. Den politiske og kulturelle eliten snakker fransk, mens både storbyene Colmar, Saverne og Strasbourg beholder tysk som offisielt språk, og de lavere klasser snakker den lokale alsasiske dialekten.
Den franske revolusjonen  i 1789 fører til at Alsace deles inn i to områder, Bas Rhin og Haut-Rhin (Det lavere og det høyere Rhin-område). Jøder og protestanter oppnår samme borgerretter som katolikkene, og Alsace-befolkningen er i stor grad med på å feire revolusjonen som en seier. Men etterhvert som revolusjons-idéene tar en stadig mer blodig og fundamentalistisk vending, med stasjonering av franske tropper i området, forbud mot enhver praktisering av religion, forbud mot å snakke noe annet språk enn fransk, og straff for å snakke den alsasiske dialekten, føler de fleste innbyggerne i Alsace at deres identitet ikke blir respektert, og at revolusjonen ikke har gagnet dem. Men ting går seg til. Det franske nærværet blir mer fredelig, religionsforbudet oppløses, og Alsace følger den franske samfunnsutviklingen, med en borgerlig elite og en stor bondeklasse.
Men så blir det bråk igjen. Krigen mellom Frankrike og Det Tyske Riket i 1870, ender med fransk tap, og overgivelse av Alsace til tyskerne. Fra nå av blir området kasteball og nasjonalistisk stridseple mellom de to landene. Noe som skal bli smertelig tydelig i de to verdenskrigene som skal komme.
Første verdenskrig splitter alsaserne i to, og ikke sjelden førte tilfeldigheter til at brødre kjempet hver på sin side. Noen mente de ville få størst frihet under tysk styre, andre mente de ville ha best av å være franske.
Fransk seier førte til at Alsace igjen ble fransk. Denne gangen var ikke alle alsacere like innstilt på å innordne seg det franske system, og en frigjøringsbevegelse vokste frem - en bevegelse nazistene så på med velvilje, og gikk inn for å støtte  moralsk og økonomisk, og Alsace ble en av Hitlers kolonier. Plutselig befant venner og naboer i Alsace seg nok en gang på hver sin side i en grusom krig. En krig som har satt spor i Alsace, også synlige, med konsentrasjonsleirene Schirmeck og Struthof, som står som minnesmerker over grusomheter vi aldri må  glemme.
I dag er Alsace-Lorraine, en fredelig fransk region. Men snakker du med de smilende alsacerne, så bærer de fleste preg av sin krigsfylte fortid. På godt og vondt.

Munster - ostekunstnernes siste skanse

Munsterdalen er 30 kilometer lang, og jo lengre inn du kommer, desto sterkere kjenner du ostelukten - duften av dalens berømte Munster-ost, som har satt sitt preg på området helt siden middelalderen. Her er en  fred og ro en ikke skulle tro var mulig å finne i siviliserte strøk i vår heseblesende tid. Her er grønnkledde åser og høye fjell, her er bartrær og bratte nedoverbakker, her er blomster og gress og fuglesang. Kort sagt; her er det godt å være. Og det gjelder også de frittgående kuene - Munsterostens alfa og omega. For uten glade Munsterkuer, ingen Munsterost.

Tvangsflyttede storker

På vei fra Munster til Colmar kommer vi forbi en av Alsaces storkeparker. Dette blir første, men ikke siste, møte med den stolte fuglen, som du garantert vil treffe på underveis. For på kirkespir, i vinduskarmer, på parabolantenner og hustak, vil du oppdage storkens store reir, og sannsynligvis ikke langt unna, fuglen selv. Men at storkene i dag koser seg rundt omkring i Alsaces landsbyer, skyldes nettopp disse storkereservatene. For etter flere hundre års tilhold på de alsaciske slettene, var storken i 1950 så godt som utryddet i Alsace, på grunn av moderne landbruk, stadig flere høyspentledninger, og økt forurensning.
På 60-tallet bestemte man å gjøre noe med dette, og fikk hentet inn 60 storker fra Nord-Afrika, som ble plassert i et eget reservat, sentralt i Alsace. I reservatet får storkene en liten del av fjærene ytterst på hver vinge klippet av, så de ikke skal trekke sydover igjen. Så, etter tre år med fjærklipping, har storkene blitt vant til klimaet, og «glemt» drømmen om sydligere breddegrader. Etterhvert har altså storkene påny bosatt og formert seg i Alsace, og oppfører seg i dag så absolutt som om den skulle trives. I dag finnes det flere storkereservater i Alsace, som altså ikke bare er til glede for publikum, men også har en viktig ornitologisk funksjon. Det er derfor takket være det iherdige arbeidet ved storkereservatene, at vi som sykkelturister møter frittflyvende storker langs ruten.


 

Fete fristelser

La det være sagt med en gang; Alsace er ikke stedet for vegetarianere eller for den som vil slanke seg. Her spiser man mye, kraftig og fett. Selvsagt kan en finne kjøttfrie alternativer, men selv salatene i Alsace er raust overdynget med oljer og majones, og består gjerne av mye egg, kål og ost. Kjøkkenet er ikke typisk fransk, og ligger nok nærmere tysk kokekunst og måte å spise på, selv om maten - som alt annet innenfor alsasisk kultur, verken er fransk eller tysk, men noe spesielt og helt eget.
Og skal det være noe vits i å reise i Alsace, må en bare hoppe i det. For lærer en seg ikke å kjenne maten, vil en aldri riktig lære seg å kjenne Alsace. På de fleste menyer vil en finne den lokale spesialiteten «choucroute». Dette er en kraftfull rett, som serveres i gigantiske porsjoner - en enmannstallerken ligner mer på en gjennomsnittlig norsk families julemiddag. Retten har tradisjoner helt tilbake til middelalderen, og består altså av en slags surkål, kokt med løk og hvitløk servert med svinekjøtt i alle former og fasonger: pølser, knoker, bacon, skinke, tunge og labber. Solide råvarer langt fra det man vanligvis forbinder med det franske kjøkken. Choucroute er verken surkål eller sauerkraut, selv om det ved første øyekast kan se ut å ligne veldig. Hovedforskjellen er at kålen kokes i hvitvin (gjerne Riesling) og den er ikke tilsatt sukker som den skandinaviske surkålen gjerne er. Hvis det blir for mektig, er det lov å la noe være igjen på fatet.
En annen typisk rett er den alsasiske varianten av pizza, den nesten pannekaketynne «Tarte flambée», som inntas både titt og ofte, som forrett, hovedrett eller til lunsj. For  å få til en ekte versjon av retten, kreves gammeldags treovn og høy varme.  Deigen lages av hvetemel, kjevles ut og overstrøs med Munsterost og bacon, og stekes i ti minutter til den blir gyllen og sprø.
Nok et fremmedord på alsasiske menyer er den såkalte ”Baeckoffe” - eller «mandagsmiddag», som den tidligere ble kalt på folkemunne, fordi den ble satt til koking søndag kveld, og  var ferdig tilberedt ved middagstid mandag. Det er en slags gryterett, laget av poteter og svinekjøtt, av og til blandet med både okse og sau. Kjøttet marineres i hvitvin i et døgn, og blir så lagt til å putre i en ildfast form, på en seng av oppskårne poteter, gulrøtter, løk og erter.
Men det finnes håp, også for kjøttvegrere. Det lokale kjøkken har gjerne minst en fiskerett på menyen, ettersom ferskvannsfisker som ørret, gjedde eller karpefisker, har vært mye brukt i regionen. De mest vanlige fiskerettene er enten en fiskevariant av choucroute, eller delikatessen ørret med mandelsaus - pene små fisk, med en herlig saus og rikelig med poteter til.
Kylling i Riesling, tilberedt på lokalt vis, og servert med ris, er også blant de kulinariske høydepunktene på alsacemenyen.
En glede for nordboere i Alsace, er at vi her ikke blir avspist med den ynkelige franske frokosten bestående av sterk kaffe og en liten croissant. Nei her er det store frokostbuffeter med både lyst og grovt brød, kjøttpålegg, kornblandinger, egg og ost - noe som ikke utelukker at de spiser treretters varm lunsj noen timer senere.
Så hvis «Si meg hva du spiser - og jeg skal si deg hvem du er»-testen prøves ut på en alsacer, vil en nok kunne konkludere med at de er rause, storhjertede og livsglade mennesker. Et inntrykk som bare blir forsterket ved å betrakte stemningen på en weinstube noen glass utover kvelden.


En kjapp vinleksjon

Etter all sannsynlighet, har det blitt dyrket vin i Alsace helt siden romertiden. Akkurat som Alsace har vært gjenstand for dragkamp mellom Frankrike og Tyskland, har også Alsace-vinen måttet slite med å skulle innordne seg fransk og tysk vinsystem, med sine særegne, og ulike, regler for sukring, lagring, navn og tapping. I dag er alsacevinene en del av det franske vinsystemet, og det kreves nå at alle alsaceviner tappes i Alsace, for å sikre seg mot at vinen blir blandet med andre typer vin. I motsetning til mange franske viner, så har alsacevinene navn etter druesort, ikke etter området de er fra.
De viktigste/vanligste typene alsacevin, er disse:

Gewurztraminer: En typisk regional spesialitet, og en fyldig, veldig smaksrik og krydret hvitvin, som går fint til kraftige forretter, oster, eller som aperitif.

Muscat: Hvitvin. Namnam for de som liker intens blomstersmak og saftig friskhet. Med sin kraftige smak, bør ikke muscatvinen drikkes sammen med mat, men nytes alene, gjerne som aperitif eller kveldskos en mild sommerkveld.

Sylvaner: En populær hvitvin å ta med seg fra Alsace. Den har et lett og friskt preg, og bør drikkes mens den
er ung. Gjør seg best til lyst kjøtt, eller fisk, og bør drikkes avkjølt.

Crément: En musserende vin, oftest laget på Pinot Noir druer, etter Champagne-metoden, og et bra  alternativ for den som liker musserende, men som synes ekte Champagne blir for dyrt. Det betyr ikke at Alsace-Crement, er en dårlig etterligning av Champagne. Den har absolutt sin egenart, og det finnes dem som faktisk heller drikker Crement enn Champagne. En morsom souvenirvin å ta med hjem og dele i festlig lag.

Riesling: Hvitvin. Den beste matvinen. Med sin tørre friskhet er Ries¬lingen god til det meste, bortsett fra til veldig tunge kjøttretter. Det finnes ulike årganger og prisklasser, men selv de billigste Rieslingene er både elegante og smaksrike. I Alsace er Riesling en yndet matlagingsvin, som setter en pikant smak på både kylling-, kjøtt- og fiskeretter.

Pinot Blanc: En hvitvin som er i ferd med å erobre restaurant- og vinkjennermiljøet i stadig større grad. Den har en fruktig, rund smak, og finnes i ulike kvalitets- og prisklasser. Et godt råd er å ikke gå for de aller billigste, men heller satse på å betale noe mer og få tilsvarende igjen i kvalitet.

Pinot Gris: Egentlig en ungarsk druesort (Tokay), som ble innført til Frankrike på 300-tallet, og  derfor
mange steder kalles «Tokay d’Alsace».
Vinen er sterk og fyldig som en rødvin, og gjør seg derfor best til kraftige kjøttretter, eller ost.

Pinot Noir: En mellomting mellom en kraftig rosé og en lett rødvin,  som er fruktig og bør serveres kald. Passer godt til lette retter på varme sommerdager.

 

Colmar - fortid og nåtid hånd i hånd

Colmar er - og har vært en viktig by, som hovedstad i departementet (fylket) Haut-Rhin, og ikke minst som Alsace-vinenes hovedstad. I og med at vi i Colmar befinner oss i et kulinarisk knutepunkt, skal det godt gjøres å ikke spise godt i her. Sentralt samlingspunkt til tross, byen er likevel ingen storby, men med sine drøyt 80 000 innbyggere, en fredelig og liten perle, der middelalderen ligger og lurer i hver murstein, i hver utsmykning og i hele bystrukturen, som ikke har forandret seg nevneverdig de siste hundreårene. Antageligvis ble byen grunnlagt allerede 823, og har siden vært et samlingspunkt, både religiøst, handelsmessig og juridisk. Det kanskje mest sjarmerende ved Colmar, er de mange små elvene, som renner - eller rettere sagt - flyter, sakte gjennom byen, og har gitt navn til den postkortvennlige og pittoreske bydelen «La petite Venise» (Lille Venezia). Med kort tid til rådighet er det ikke mulig å få med seg alt Colmar har å by på. Så det gjelder å velge. For kunstelskere, er det berømte Unterlinden klosteret et «must». Det rommer en av Frankrikes mest populære kunstsamlinger, og blir, ikke ufortjent, kalt «Lille Louvre». Et besøk her, tar noen timer, men er vel investert tid for den kunstinteresserte.

Turistvennlig

Ellers er den beste måten å oppleve Colmar på, å spasere rundt i byen. Den er ikke større enn at du fint kommer deg rundt til de viktigste severdighetene, utstyrt med gode sko og et bykart. Det fine med Colmar, er at alle historiske bygninger og monumenter er utstyrt med en informativ tekstinskripsjon, både på fransk og engelsk (!!). Slik får du en interessant guidet tur rundt i Colmar, helt gratis, og med litt trim og frisk luft inkludert. Å rusle rundt i  det gamle fiskerområdet i La petite Venise, med sine rosa bindingsverkshus, og gode fiskerestauranter, er en behagelig form for sightseeing. Et stans her, er absolutt å anbefale for den middagssultne. Like ved ligger garverkvarteret, med garveribygninger og små hus, også de plassert nær elven. Colmar, har som alle byer i området, en severdig kirke - St. Martin domkirken, i en blanding av romansk og gotisk stil, og det spennende tollhuset «Koifhus» fra 1480, der varer ble fortollet, og som er like intakt den dag i dag.

Frihetsgudinnens franske far

Flere steder i Colmar vil du også se verker av bysbarnet Frederic Auguste Bartholdi (1834 - 1904), billedhuggeren som i dag er mest berømt som mannen bak den amerikanske frihetsstatuen, som ble laget i Frankrike, og siden pakket i 200 kasser og sendt over havet til Amerika. Et interessant lite museum, Bartholdi-museet, med skisser til frihetsstatuen, fotografier fra hele bygningsprosessen, et stort antall skulpturer, og kunstnerens opprinnelige interiør og møblement, finnes i dag i Bartholdis villa og barndomshjem. I parken, et steinkast fra vårt hotell, ligger et av Bartholdis mest gripende verk: Bruat-fontenen, med fire verdensdeler, representert ved fire menneskehoder. En artig detalj å merke seg, er at den kvinnelige modellen for hodet som symboliserer Oseania, var halvt meksikansk, het Emile Leblond, og var den berømte designeren Yves Saint Laurent’s bestemor.
Rekker du å få med deg bare halvparten av disse severdighetene i løpet av Colmar-oppholdet, har du fanget mye av byens sjel. Den finner du, kort og godt, ved å rusle rundt og suge inn inntrykk.

Eguisheim - vinduftende idyll

Det er nå den virkelig begynner - vinsmakingen. Og med den korte og greie sykkelturen tur-retur  Eguisheim, er det lov å la seg friste. For det er her møtet med Alsacevinene starter. Eguisheim er nemlig en av de mest populære stoppene langs «La route des vins» - vinruten gjennom Alsace, som tiltrekker seg tusenvis av vinelskende turister hvert år. Selve byen er en av de vakreste av de mange små Alsace-landsbyene, med sine minigater, bindingsverkshus, overstrømmende blomsterprakt og alltid like tilstedeværende historiske sus. Men byen er preget av turismen - på godt og vondt. Og Eguisheim har sjarm. Her er det bare å ta for seg av farger og inntrykk, hva den typiske Alsace-arkitekturen angår. Nyt de trange gatene, den særegne taksteinskunsten, plassene, brønnene - kort sagt -  atmosfæren i denne byen, der befolkningen fortsatt lever sitt liv, til tross for turismen. Området har vært bebodd, helt siden vikingtiden. Eguisheim fikk bystatus i  1245. Byen har en liten kirke, bygget i romansk stil, med en interessant statue av Jomfru Maria («La vierge ouvrante»), med en brystkasse som kan åpnes, slik at en kan titte inn på hjertet, som er omgitt av en glorie. Dette er et helt unikt kunstobjekt fra 1300-1400-tallet, som det kun skal finnes noen ganske få av. Ta forresten en titt opp på kirkespiret. Det er svært sannsynlig at du vil se et gigantisk storkereir. Men Eguisheims viktigste attraksjon er for mange vinen - eller rettere sagt vinene.
Kun få meter utenfor bykjernen ligger vinmarkene, delt inn i områder, eid av de ulike familiene, som i de fleste tilfeller leverer vin til byens eget kooperativ (opprettet i 1902), selv om et 30-talls vinbønder fortsatt har selvstendig produksjon. Så godt som annethvert hus har et skilt utenfor som annonserer «Dégustation» - et ord du like godt kan lære deg med en gang. Det betyr kort og godt: vinsmaking.
Og her er det lov å spørre. De fleste vinbøndene forteller villig vekk om teknikk, historie og tradisjon, mens du drikker og koser deg. Det finnes vinkjellere fra 1200-tallet, som fortsatt er i bruk, og familier som har ivaretatt tradisjonen i 13-14 genera¬sjoner. En av de virkelig historisk interessante kjellerne, med eldgamle eiketønner, er familien Beyer’s, som ligger like ved turistkontoret. Men det er bare å velge å vrake. Uansett hvor du skulle forville deg i Eguisheim - vin får du deg alltids.


Legenden fra Eguisheim

Midt i Eguisheim finnes rester av et slott som tilhørte greven av Eguisheim. Bruno d'Eguisheim ble født som sønn av greve Hugon IV i 1002. Da gutten bare var 3-4 år gammel, kom det en kveld en synsk dame på besøk på slottet. Etter å ha spådd skjebnen til de tilstedeværende, tok hun en titt på hånden til Bruno. Hun spådde at når han ble stor skulle han få så mye makt at faren måtte tørke støv av hans føtter og kysse dem.
Faren var en meget sjalu mann og denne spådommen plaget ham sterkt. En dag sendte han sønnen ut i skogen sammen med sin jegermester med ordre om at gutten skulle drepes og hans hjerte skulle bringes til slottet som bevis. Jegermesteren gjorde som han ble befalt.
Årene som fulgte var vanskelige for greven. Angeren over ugjerningen førte til at greven levde de følgende årene som en svært ulykkelig mann. Årene gikk og en dag da greven var blitt en gammel mann tok han motet til seg, gikk til slottets prest og tilsto ugjerningen i sitt skriftemål. Presten ga ham det rådet at for å få syndenes forlatelse, måtte han ta fram pilegrimstaven og gi seg i vei til Roma.
Etter måneders vandring kom han fram og han gikk straks til paven i St. Peterskirken, hvor han kastet seg for pavens føtter, kysset dem, skriftet på nytt om sin ugjerning og ba om pavens råd for syndenes forlatelse. "Du får nåde foran Gud", sa paven, "for du har gjort det du trodde du aldri kom til å gjøre. Du har nettopp kysset din sønns føtter. Jegermesteren hadde ikke samvittighet til å drepe meg. Han skjøt isteden en rev med sin pil og bue, og det var revens hjerte du fikk overlevert på slottet. Jeg ble plassert i et kloster, hvor jeg ble oppdratt av munkene".  Greven ble meget glad og lettet ved denne nyheten og ble hos sin sønn i Roma i flere måneder før han returnerte til Eguisheim. Resten av livet brukte han til å gi bort så mye som mulig av sin rikdom til de fattige i Eguisheim.
Sannhetsgehalten i denne historien vet vi ingenting om, men faktum er at den eneste paven som har kommet fra Alsace er Léon IX (pave 1048 - 1054) – og han var fra Eguisheim. Hvis du vil kysse hans føtter, så står statuen av ham foran kirken i sentrum av landsbyen.


Riquewihr - invadert av turister

Etter å ha passert kilometer med vinmarker, der dypt konsentrerte vindyrkere skjøtter sine ranker, latt oss sjarmere av irrgrønt landskap, små landsbyer i det fjerne og krusifikser med den korsfestede Jesus på plass mellom druerankene, begynner slitet. Det går oppover. Og oppover, helt til toppen er nådd, og det bare er å trille ned til turistmagneten Riquewihr, landsbyen som har gjort store penger på sin tradisjonelle stil, sine middelalderbygninger, sin ekthet og sine overstrømmende turistvennlighet. Og det er en koselig by, om enn litt vel tettpakket med turister, som later til å synes det samme. Det er mye blått hår og små skjødehunder i de brosteinsbelagte gatene, men tar en seg tid til å kikke litt under overflaten, er det fullt mulig å oppdage stedets sjarm.  Riquewihr er en gammel by, og skal første gang ha blitt omtal, allerede i 1094. Denne landsbyen har, overraskende nok, tre kirker: en protestantisk, en katolsk og et kapell, som tilhørte  Riquewihrs gamle sykehus. Alle ligger i gaten, som naturlig nok heter «La rue des trois églises» (De tre kirkers gate).

Tortur - tårn for tyver

 Det kanskje mest iøynefallende og karakteristiske byggverket i Riquewihr, er det 25 meter høye  tårnhuset, «Dolder», bygget på 1300-tallet, og dermed det nærmeste en kommer en middelaldersk høyblokk.
Det var fra «Dolder» Riquewihr ble overvåket. Her holdt ordenspolitiet, vekteren, og byens forsvar vakt, både over byens innbyggere, og eventuelle inntrengere. I dag er det et historisk museum i «Dolder», som gir innblikk i Riquewihrs historie. Som de fleste byer i Alsace, har også Riquewihr opp gjennom tidene, hatt en betydelig jødisk befolkning, som levde i egne adskilte deler av landsbyen. Innerst i jødekvarteret, «La cour des juifs» ligger nok en fascinerende 1300-talls bygning; «La tour des voleurs» («tyvetårnet»),  i dag et museum som viser hvilke grufulle torturmetoder og fengselsstraffer som ventet den som våget å gjøre seg til tyv. Legg merke til fangehullet, mørkt, fuktig og seks meter dypt(!).
For å forstå hva Riquewihr er i ferd med å bli i dag, bør du ta deg en tur innom den kommersielle suksessforretningen «La féerie de Noêl». Dette er et «julehus», der turister, midt i den varmeste sommersesongen kan bruke penger på juledekorasjoner, glitter, lys og nisser i alle regnbuens farger. Men et blått plastjuletre er kanskje ikke det du har mest lyst til å dra med seg på bagasjebrettet resten av turen?

Fredelige småsteder

Neste stopp er nok en hyggelig liten by, om enn mindre «nusselig» og mer preget av vanlige beboeres dagligliv enn Riquewihr, er Ribeauvillé (av det gammeltyske navnet Rappoltsweiler).
I rådhuset (L’Hotel de ville), finnes en permanent utstilling, som blant annet viser byens spesialitet stofftrykk, samt en viktig samling med gamle mynter. Byen er enkel å orientere seg i, med rette gater, der det er fritt frem for å studere spennende arkitektur, ta seg en kaffe på en av de små hyggelige kafeene eller tehusene, ta en titt på  St. Grégoire kirken, et gotisk byggverk fra 1200-1300-tallet, eller besøke en av byens forretninger som selger vakre stoffer i typisk Ribeauvilléstil.
På vei mot St. Hippolyte, passerer vi festningsbyen Bergheim, omgitt av imponerende bymurer, som den dag i dag er så og si intakte. En pittoresk liten by, med vinproduksjon som hovedinntektskilde, rolig landsbyliv og mindre turister enn i de overfylte nabobyene. Byen har et lite museum som forteller historien om heksebrenning i middelalderen. Utstillingen dokumenterer navnene og historien til de kvinnene fra Bergheim som på  14-1600-tallet ble dømt som hekser og brent på bål. 

Søvnig landsbyliv i St. Hippolytet.

Hippolyte er absolutt ikke noe sted for utelivsløver eller løvinner. Landsbyen er så døsig at en kan få inntrykk av å ha havnet midt i en kollektiv Tornerosesøvn. Men denne roen, som vi så sjelden finner i vår heseblesende hverdag, og ofte like heseblesende feriering, har så absolutt sin sjarm. Her kan en rusle en liten tur blant vinranker og småhus, ta en titt i byens tre forretninger; kjøttforretningen, bakeriet, eller tobakk- og
avisforretningen. Annet finnes ikke. Men vinsmaking er det selvsagt mulighet for, også her. St. Hippolyte er en av de få stedene i Alsace som produserer rødvin, noe som er en smaksprøve verdt. Nesten samtlige hus har vinsmakingsskilt på døren - det er bare å banke på. En liten svanedam, i en dam som tidligere fungerte som «hestebad», er et idyllisk syn. Turister kommer til St. Hippolyte, enten på grunn av dens nærhet til den populære severdig¬heten, slottet Haut-Koeninsbourg, eller på grunn av den eksklusive restauranten på lukushotellet ”Hotel Munsch”. Rimeligere nytelse, gir det å rett og slett rusle ut blant vinrankene og nyte utsikt og dufter.

Haut-Koenigsbourg

Uansett hvor mange turister, uansett hvor omdiskutert, foraktet og utskjelt dette historiske eventyret av et byggverk er; det må oppleves. Fordi Haut-Koenigsbourg ikke forteller én, men mange historier. Det første som slår en, er beliggenheten - på 720 meters høyde, høyt, høyt over det flate slettelandskapet, ruvende, vakker og fryktinngytende. Selv om hver åskam i Alsace prydes av en borg eller en festning, er det ingen som kan måle seg med Haut-Koenigsbourg, som er det eneste som er helt renovert.

En antar at det allerede i de tidligste sivilisasjoner skal ha vært vanlig å bruke stedet som utsiktspunkt, festning og tilfluktssted, og fjelltoppen nevnes stadig opp gjennom områdets urolige historie. Men selve slottet ble bygget på 12- og 1300-tallet, og er i dag den eneste totalt restaurerte middelalderfestningen i regionen.  Eierne har variert, fra hertugen av Lorraine, via tyske hertuger og østerrikske herskere, før svenske soldater invaderte borgen under tredveårskrigen, og satte fyr på rubb og rake. Som vinnere av krigen, overtok franskmennene borgen - eller mer presist, de stakkarslige ruinene som var igjen av den. Ikke noe særlig å bry seg om, lot de fleste til å tenke, og i årene fremover skulle den engang så ærverdige borgen bli stående å forfalle, inntil lyse hoder i byrådet i Sélestat, som overtok eiendommen i 1865, fant ut at de ville skjenke borgen til Keiser Wilhelm II i håp om at  han ville legge sin personlige prestisje i å gjøre Haute-Koeningsbourg til symbol på Keiserrikets innflytelse i Alsace.

Kitchy pengesluk

Tyskland erobret Alsace og Lorraine fra Frankrike i 1870 og derfor var det viktig for Keiser Wilhelm å skaffe seg et skikkelig fotfest og markere seg som hersker av Alsace, både for å vinne sympati hos alsacerne og etablere tysk som et symbol på tysk suverenitet. Så Wilhelm slukte agnet og forfengelig som han var bestemte han seg for å bruke 2, 225 millioner tyske mark, noe som var en overveldende sum på den tiden, til gjenoppbygging av borgen, slik den så ut før svenskenes herjinger - eller skal vi si, slik han og hans arkitekt forestilte seg at det kunne ha sett ut.
For Keiser Wilhelm og sjefsarkitekt Bobo Erhardts borg, begynte å ligne mer på fantasier fra et Grimmeventyr, og ble gradvis forvandlet til den forseggjorte og snirklete romantisk-kitchy rekonstruksjonen den er i dag, noe mange fnyste av på Wilhelms tid, og som historikere fortsatt fnyser av i dag. Men uansett ekthet, det er et beundringsverdig og tidkrevende arbeid Bobo Erhardt har stått for, og  den imponerende turistattraksjonen er for oss i dag en spennende sammensmeltning av ruiner fra ulike epoker, i en innpakning preget av tysk 1800-talls romantikk. En ting er sikkert - det finnes ikke maken noe sted! Haut-Koenigsbourg er i dag i fransk statlig eie, står på listen over historiske monumenter og er av de mest besøkte severdighetene i Alsace. Lyssettingen av borgen er et imponerende stykke lyskunst, og i hele sommersesongen arrangeres det helaftener med middelalderspill og servering med full «middelalder-meny». Men dette til tross, når en går over vindelbroen, eller fra skyteskårene i borgens toppetasje kan skue utover slettene langt der nede, er det til å fryse på ryggen av. Nøyaktig slik har soldater og riddere skuet utover nøyaktig det samme landskapet, i en fortid som med ett virker ganske levende.

På sykkelen igjen

Turen fra St.Hippolyte til Obernai er en fredelig ferd på behagelige sykkelstier gjennom tilsynelatende uendelige vinmarker. Men så fredelig og idyllisk verden enn kan synes der ute i det grønne; vi er aldri langt fra Vinruten - med sine brede motorveier og bilkjørende turister. Det er da en kan ta seg i å tenke over hvor mye måten en reiser på har å si for hvordan området en reiser i oppleves.
Ta gjerne en stopp i småbyene som Dambach eller Epfig og stikk innom en av de mange vinbutikkene. 

Obernai

Denne byen, med sine 10 000 innbyggere, anses for å være en av de vakreste i Alsace, og her må vi regne med litt liv og røre i gatene.
I motsetning til mange av byene i distriktet, ble Obernai forskånet fra ødeleggelser under utallige kriger og store branner, som det var mye av i middelalderen. Obernai ble en del av Frankrike på 1600-tallet, og regnes dessuten for å være Ste-Odiles fødeby. Den hellige Odile er skytsengel for Alsace. Odile ble født ca år 660, var blind ved fødselen og ble derfor forkastet av sin far hertug Etichon. Hun blir oppdratt av sin pleiemor, får igjen synet ved et mirakel og bestemmer seg for å vie sitt liv til religionen. Hennes far tar henne til slutt i nåde og gir henne i arv sitt slott som hun gjør om til et kloster. Klosteret ligger vakkert til noen kilometer utenfor Obernai, oppe på klippen Mont Ste-Odile. Stedet er pilegrimsmål for tusenvis av pilegrimer hvert år.
Obernai er ikke bare kjent for Odile og sine viner. I Obernai finnes også bryggeriet Kronenbourg, og kanskje noen føler for å endre drikkevanene i kveld til ære for ølet? Kvelden er ellers til egen disposisjon, for her er det mange spisemuligheter for eksempel i gamlebyen. Når du allikevel er ute og går kan det anbefales å ta en rusletur på og ved markedsplassen (Place du Marché), der du vil få øye på mange flotte

Strasbourg

«Dette er en by som, i sterkere grad enn noen annen, har vært offer for dumhetene til europeiske nasjoner, som trodde krig var beste måte å løse problemer på. Derfor bør Strasbourg gjøres til et symbol på fred og forsoning.». Med denne erklæringen fra Englands utenriksminister Ernest Bevin, ble Strasbourg i 1939 etablert som «Europas hovedstad» og «fredsbyen» - en møteplass for Europarådets medlemsnasjoner.
Europarådet er en organisasjon med de fleste Europeiske land som medlemmer og det har ingen tilknytning til EU. Det har derimot  Europaparlamentet, som er EUs
parlament med folkevalgte fra alle EU-land.
Mens EU-administasjonen sitter i Brüssel, EU-domstolen i Luxemburg, har EU-parlamentet blitt plassert her til manges fortvilelse. En gang i måneden kommer dette permanente ”fantefølge” av EU-parlamentarikere med en hær av tolker, sekretærer, og annet tilbehør på slep. Svensk medlem av EU-parlamentet Marit Paulsen har vært smart og kjøpt seg en campingvogn, mens alle de andre må trenge seg inn på stappfulle hoteller og fullbookede fly. Møtene varer fra mandag til torsdag og disse periodene er et av de mest synlige og merkbare tegn på Strasbourgs funksjon som europeisk knutepunkt.  Byens innbyggere bærer i seg en stolthet over at nettopp de, med sin brokete og blodige Alsacehistorie, har blitt et symbol på fred og samarbeid. De viser på en måte at det har vært verdt det, og at de standhaftige alsacerners evne til å holde ut og bevare sin identitet uansett hvem som herset med dem, har gagnet både dem og Europa. Når du betrakter Europaparlamentets imponerende bygning og vaiende Europaflagg, så er det en viktig del av Strasbourg, og en interessant severdighet, om enn av et litt annet kalibre enn den vakre Notre-Dame katedralen - landemerke, symbol og Strasbourgeres stolthet opp gjennom århundrene. Med sin imponerende gotiske utsmykning, himmelstrebende arkitektur og fascinerende astronomiske ur, har forfattere skrevet hyllingsdikt til den, malere latt seg inspirere av den, og turister strømmet til den. Hele tre århundre tok de å fullføre kirkebygget. Den første delen av arbeidet startet i 1190, og ble så sakte men sikkert bygget ut, før siste del av verket, kirkespiret, sto ferdig i 1439. Sannsynligvis vil du oppleve at en eller annen del av katedralen, er dekket av stillaser. Slik er det nesten alltid. Vedlikeholdet er en evighetsoppgave - tidkrevende, vanskelig og pengeslukende.

 

Lag på lag av fortid

Strasbourg har trikk, eller tramway, som de selv kaller det omfattende linjenettet som slynger seg rundt byen. Det var nettopp utbyggingen av denne, som skulle føre til at  Strasbourg - bokstavelig talt, fant sine røtter. For under utgravingen av trikketraséen, begynte en å gjøre overraskende arkeologiske funn av flere lag med byer under byen. Her var steinalderlevninger, en romersk bosetning, middelalderarkitektur - over tusen års historie om mennesker som har levd akkurat her! Utgravningene pågår ennå, og stadig oppdages nye sensasjonelle funn, som alle kan oppleves i det arkeologiske museet i Palais des Rohans (Rohan-slottet), noe som absolutt er å anbefale. Palais Rohan er et tidkrevende, men vakkert og interessant museum, som egentlig er fire museer i ett: selve slottet, den omfattende kunstsamlingen, det arkeologiske museet, og et kunstindustrimuseum. Slottet ble kalt Øst-Frankrikes Versailles, og ble bygget av den skandaleomsuste fyrst Rohan. Ludvig XIV var en av de prominente personer som ofte gjestet slottet, og hans imponerende seng, der alle hans beundrere og undersåtter ble innkalt hver morgen til å overvære den selvsentrerte solkongens oppvåkingsseremoni, i hans øyne like viktig for verden som at selve solen stod opp.


Sjarm og smågater

Strasbourg er ingen vanskelig by å ta seg frem i. Det meste er innen rusle-distanse, og på grunn av elven Ill, som slynger seg rundt den gamle bykjernen, og Katedralens gjenkjennelige høye spir, er det lett å orientere seg i Strasbourg. Kvartalet rundt katedralen er pittoresk, men turistoversvømmet, og de små vertshusene med sine rødrutete duker, og gode alsacekjøkken er fulle - men pytt, er en turist, så er en turist. Den samme holdningen bør en ha, når en vandrer rundt i «Petite France», en vakker idyll av et strøk i byen, med bittesmå kanaler, broer og små pastellfargede hus i typisk alsacestil. Opprinnelsen til navnet, er mindre idyllisk. Her lå nemlig et
sykehus for pasienter med «Le mal français» - franskesyken, som i moderne termer rett og slett kan oversettes med «veneriske sykdommer», derav navnet "Petite France". Strasbourg er en by, egnet for oppdagelsesferd på egenhånd, lett å finne frem i, og med severdigheter på hvert torg og i hver minste gate.
Skulle du være lei av den gode alsasiske vinen og den kraftige maten, så tenk på at det sannsynligvis blir lenge til neste gang - og nyt den siste porsjonen på en koselig restaurant i Strasbourg. For du vil garantert ønske deg tilbake, når du om noen dager sitter hjemme i Norge og fordøyer minnene, og drikker opp den siste flasken medbragt vin.