Vandreturen fra Le Puy til Nasbinals er et besøk i et annet Frankrike enn det de fleste kjenner fra storbyer og badeferier. Her er ikke mange vingårder, solsikkemarker eller palmer og lavendelbusker. Det hele er litt villere, litt barskere, men uendelig vakkert! Vær forberedt på vidstrakte utsyn, høyfjellsvidder med store flokker av verdens vakreste kyr, utdødde vulkaner og store furuskoger. Innimellom ligger middelalderlandsbyer med hus i grå granitt, bygget for å tåle vær og vind. Overalt ser man spor etter pilegrimene, som har gått denne veien i mer enn tusen år. Et stenkors, et kapell, en statue av en helgen.
Dette er en vandring gjennom hjertet av det gamle Europa. Kanskje forstår man litt mer av det franske sinnelaget etter denne turen?

Turen går i fjellområdet Massif Central, og starter i regionen Auvergne, i byen Le Puy-en-Velay. Her legger man ut gjennom Velay, et gammelt vulkansk landskap. Over én dyp elvekløft, og så er man høyt oppe og blir der stort sett resten av turen. Ganske snart krysser man regiongrensen inn til Languedoc-Roussillon, og resten av turen går i fylket Lozère, det høyest liggende og  tynnest befolkede i hele Frankrike! Gjennomsnittshøyden over havet er faktisk 1000 meter her i Lozère. Det går langsomt oppover til Margeride-platået og gjennom gamle Gévaudan, med vekslende skoger og jordbruksland. Så stiger det enda høyere opp på det store, åpne platået Aubrac, et slags gressdekket Hardangervidda som om sommeren huser tusener av kyr på beite. I mai er de store gresslettene dekket av blomster, først påskeliljer tett fulgt av pinseliljer. Her slutter denne delen av pilegrimsturen i den vakre byen Nasbinals.

Veien via Le Puy er opprinnelig en av 4 pilegrimsveier gjennom Frankrike i retning Santiago de Compostela.  I tidligere tider gikk pilegrimer alltid hjemmefra, til Santiago de Compostela og samme veien tilbake. De pilegrimene som kom via Le Puy, var folk fra Øst-Frankrike (Lyon, Jura, Alsace, Savoie, etc), Sør-Tyskland, Sveits, Østerrike, Ungarn og generelt Øst-Europa. Stien har betegnelsen GR 65 og er merket rød/hvit fra Genève til den spanske grensen av Féderation Française de la Randonnée Pédestre, som er den franske varianten av Den Norske Turistforeningen.

Pilegrimsvandringen begynner for de fleste i den koselige byen Le Puy. Sterkt preget av pilegrimer, men også med hyggelig kvartaler med smale gater, mange kafeer og restauranter og artige små butikker. En gang var det en stor kniplingsindustri i og omkring byen, og det er fortsatt mye flott kniplingsarbeide, dentelles, til salgs i butikkene, innimellom souvenirene. Et annet produkt fra regionen som eksporteres vidt omkring, er linser. Les lentilles vertes de Puy, som de heter, er små og sort-grønne, og regnes som det ypperste av de mange linsesortene i verden. Den kjente britiske tv-kokken Jamie Oliver har en enkel og god oppskrift, som vi viderebringer her:

Oppskrift: Jamies spinatlinser
3-400 g puy-linser (sorte linser)
1 ss olivenolje
saften av ½ sitron
salt, pepper
1 dl bladpersille, hakket
2 dl grønn basilikum, hakket
1 god håndfull frisk spinat, godt vasket, revet i biter. (Frossen kan brukes!)

Fremgangsmåte:Kok linsene. Når de er møre, helles vannet fra (NB! Hold av 6-7 ss). Mens linsene er varme, tilsettes olivenolje, sitronsaft, salt og pepper, spinat og urter. Legg lokk på gryten og la den trekke i et par minutter. Server spinatlinsene som egen kveldsrett, eller som tilbehør til kjøtt eller fisk. Bon appétit!

Le Puy domineres fullstendig av katedralen, som ligger øverst på en bakketopp med byen under seg. Her har pilegrimer strømmet til i tusen år, både for å vandre videre mot Spania og Santiago de Compostela, men også fordi katedralen er et viktig pilegrimsmål i seg selv. Den inneholder en av de berømte sorte madonnaene, som man stadig kan se i det veldige kirkerommet. Klosteret som ligger på nordsiden av katedralen ble bygget samtidig med at kirken ble utvidet for å ta imot de stadig økende mengdene av pilegrimer i det 11.- og 12. århundre.
Også selv om man ikke har direkte religiøse formål med turen, er denne kirken et must, med et fantastisk vakkert og stemningsfullt kirkerom. De fleste av ukens dager holdes det messe for å velsigne pilegrimene kl 07 om morgenen.
Deretter går man ut av kirken, blir gjerne stående litt på den imponerende hovedtrappen, skuer utover byen og landskapet og tenker over kilometrene som nå ligger foran- og så er det bare å begynne å gå!

Det går ganske lett den første dagen, og man får flott utsikt tilbake mot Le Puy fra de høyere områdene. Det er grønt og frodig, og særlig om våren og forsommeren kan blomsterprakten være stor. Overalt ser man kors og små kapeller langs veien, minner fra pilegrimsvandringer gjennom tusen år. Det første av mange kapeller tilegnet pilegrimenes helgen St Roch finner man like før landsbyen Montbonnet.

Første overnatting i landsbyen Saint-Privat d’Allier, med romansk kirke og slottsruiner. Neste dag er kanskje den fysisk mest anstrengende. Den starter med nedstigning til dalbunnen hvor man krysser elven Allier i byen Monistrol d’Allier. Det er mye vulkansk stein å se på veien, og en oppstigning av vestlandske dimensjoner på andre siden, men ta tiden til hjelp, så går det!
 
Naturen blir villere og mer og mer øde når man beveger seg inn i den gamle regionen Gévaudan og mot fjellkjeden Margeride, og det er lett å forestille seg de anstrengelsene pilegrimene måtte gjennom i tidligere århundrer. Ikke minst når man tenker på alle farene de møtte på sin vei. Ville dyr var bare én av mange ting å engste seg for....

De store skogene i området her har ingen ville ulver lenger, men på 1700-tallet var de meget tallrike både i Margeride og Aubrac. I de ville og ugjestmilde områdene var folk redde for dyrene, og en serie hendelser i 1760-årene førte til en massepanikk blant bøndene. Det var lett å tro at dyret hadde overnaturlige, kanskje onde egenskaper. Dermed oppstod en av de sterkeste legendene om ulver som finnes: Den om ”La bête du Gévaudan”, udyret i Gévaudan.
Det hele begynte i juli 1764, da et barn forsvant. De kommende tre årene ble et hundretalls kvinner og barn funnet drept, og historiene om udyret var mange og skremmende. Den ble beskrevet som en ulv med enorme tenner og stor hale, en merkelig gulrød farge på pelsen, og like stor som et esel. Ettersom tallet på døde og angrepne økte, spredte panikken seg utover landet, og både et regiment fra hæren og utskrevne sivile ble satt inn i jakten på udyret. Ludvig den 15. sendte selv en kongelig jakt-løytnant til Gévaudan, og 20. september 1765 ble det felt et stort dyr. Men våren 1766 fortsatte massakrene, og troen på at dyret var av demonisk natur bare økte. I juni 1767 ble en stor ulv endelig felt, og det var slutten på drapene.
Det finnes mange fryktinngytende historier om ulver i Frankrike inspirert av denne, og man kan se flere fantasifulle statuer av udyret i hele dette området. Og man kan fortsatt se levende ulver i området, hvis man besøker den store ulveparken like nord for Marvejols!

Overnatting i Saugues, hvor det finnes et museum om udyret i Gévaudan. Her ligger det også et stort gammelt pilegrimshospital fra middelalderen. Disse hospitalene tok seg av syke pilegrimer, men de nedla også et stort arbeid i å opplyse om hygiene for vandrerne som var ute på veien i månedsvis.

På vei mot neste overnatting passerer man den fantastiske storgården Domaine du Sauvage. Navnet passer, kan man godt tenke da, for den ligger både vilt og øde til som en slags stor gråsteinsfestning midt i det vakre men øde landskapet. Men skrivemåten er en feilstaving for lenge siden,- det skulle være salvage, altså frelse. Og på en ruskete dag med vind og regn over  Margeride kan man godt forestille seg pilegrimens glede over å bli tatt imot på slik en gård etter strabasene i ødemarken! Gården ble bygget og drevet av tempelridderne siden 1100-tallet, med overnatting og hospital for pilegrimene.

Et stykke lenger henad veien passeres både en kilde og, like etter, nok et et kapell tilegnet St Roch, alle pilegrimers helgen. St Roch, opprinnelig fra Montpellier, skal ha foretatt en pilegrimsreise til Roma, og deretter viet sitt liv til å pleie pestsyke. Han skal selv ha fått en sykdom som ga ham et åpent sår i låret, og levde deretter som eneboer i skogen med hunden sin. Der er mange små statuer av St Roch langs pilegrimsveien, og han er som regel framstilt med kappen brettet til side for å vise fram såret (et tegn til folk at de skal holde seg unna pga smittefare), og med hunden ved sine føtter. 

Like ved der kilden ligger i dag var det opprinnelig et pesthospital for pilegrimer, bygget av tempelridderne og tilegnet St Roch. Kilden er kanskje ikke å anbefale som drikkevann i dag, for av en eller annen grunn finner en del av dagens pilegrimer det for godt å gjøre sitt fornødne like bak fontenen....
Nå passerer du fylkesgrensen mellom Haute-Loire og Lozère. Og du har kanskje lagt merke til det, men nå er det også slutt på røde takstein av tegl på husene. Herfra og framover er det vakre, grå skifertak så langt øyet kan se.

Er en meget liten landsby et lite stykke fra hovedstien, men overnattingsstedet er ihvertfall solid bygget! Og neste dag er den en knapp time til Saint Alban de Limagnole,  med butikker og barer. Nå går man over et høytliggende granittplatå med enger og landbruk mellom store furuskoger. Man vil se mange steder store skader på trærne, med brukne grener og topper. Det er minner fra den store orkanens herjinger i 1999.

Man spiser godt og solid i denne delen av Frankrike, men la det være sagt: Vegetarer får det vanskelig. Her er kjøtt dominerende, men fiskeretter fås også.
Enkelte av restaurantene som får mange pilegrimer innom serverer en ”menu express” for vandrere som er litt i farta, men man kan også ta det alle andre spiser, le menu de jour. Legg merke til om det står varebiler og håndverkerbiler utenfor restaurantene ved lunsjtid,- det er ofte et tegn på at maten er god og mettende!
En slik meny vil typisk inneholde:
Crudités: Først får man grønnsaker, salat eller råkost. Det kan være gulrøtter, rødbeter, endiviesalat med egg, eller haricots verts, grønne bønner, eller bare en alminnelig salat.
Charcuterie: Spekemat, sylter og pølser. Regionen er med rette stolt av sine tradisjoner på området! Her er det mye godt, og mange restauranter lager deler av utvalget sitt selv. Man får typisk et stykke spekeskinke, Jambon cru, kanskje en bit grov spekepølse, Saucisson, eller et stykke deilig Fricandeau, en slags sylte som bakes som små runde brød i ovnen, eller gjerne alle tre!
Hovedrett: Her er det mange varianter over emnet ”kjøtt og poteter”. Gryteretter er populære, f.eks Daube, en slags sausekjøtt. Potetgratenger er vanlig til, men prøv gjerne den berømte Aligot, en solid potetmos med ost, som gjerne krever en ekstra halvtimes pause før man kan vandre videre....
Ost: Som regel et stort fat som sendes rundt, og man forsyner seg selv. Rikt utvalg av lokale oster. I Auvergne lager man f.eks egne blåskimmeloster, Bleu d’Auvergne. I Aubrac er Laguiole-osten berømt.
Dessert: Her går det mest i de franske klassikerne Créme brûlée (en slags vaniljepudding med karamellbrent lokk), Ile flottante (en slags kokt marengsbolle i vaniljesaus) eller kanskje Poire Belle Helene, pære med is og sjokoladesaus.
Noen ganger er en pichet av husets vin, rød, hvit eller rosé, inkludert i menyen, ellers koster den et par euro og oppover, alt ettersom man bestiller un quart (1/4 l), un demi (1/2 l) eller un grand pichet (en hel liter).
En liten kaffe til sist, kanskje? Franskmenn drikker sjelden kaffe samtidig med dessert, så hvis du ønsker det, må du kjempe for det!
Neste overnatting er i Aumont-Aubrac, porten til høysletten Aubrac.
Her finnes en gammel romansk kirke som er vakkert restaurert i 1994.

Så går turen ut på høysletten Aubrac. Her suser vinden fritt og man kan nyte de store utsyn uten trær og andre hindringer! Området er gressganger for store flokker med kyr, som, akkurat som i Norge, flyttes til sommerbeite fra gårder lenger nede. Selve flyttingen foregikk i tidligere tider med betydelig seremoniell og pynting av kyr, og den tradisjonen er tatt opp igjen de siste årene. Nå strømmer turister til fra hele Frankrike for å ta del i festlighetene, når kyr med blomster og hodepynt marsjerer i store flokker opp til Aubracsletten en søndag mot slutten av mai. Og se gjerne ekstra godt på kyrne,- de ligger godt an til å vinne skjønnhetskonkurransen for Dagros. Lysebrune, med store mørke øyne omgitt av et lysere felt, lange svungne horn og et lett og ledig steg, er de blitt populære langt utenfor Aubracs grenser selv om de verken gir enorme melkemengder eller er overdrevent kjøttproduserende. Men de er sunne, friske, klarer seg selv og sine kalver, og gir veldig god smak på osten....
På turen passerer man enkelte Burons, store steinbygninger med en liten ”svung” nederst på skifertaket. Dette er tidligere tiders felles gjeterhytter, der gjeterne både bodde og laget osteprodukter av kumelken.

Nasbinals er en hyggelig liten by der den ligger litt forblåst til oppe på Aubrac-platået. Byen er et viktig knutepunkt for alle veiene som krysser Aubrac, og har livlig gjennomgangstrafikk som man kan observere over et lite glass på en av de små barene. Her ser man tydelig at landbruk fortsatt er hovednæringsvei. Det er dyretransport, gjødseltransport, høylass og denslags som kjøres forbi. Det er også tydelig å se opptil flere veterinærkontor i Nasbinals gater, hvor der ellers ikke er så meget næringsliv! Gå også innom den vakre lille romanske kirken bygget i brun basaltstein fra området. Og hvis vandreturen skal avsluttes her, er det kanskje på tide å la seg inspirere til å fortsette turen, og ta neste etappe av pilgrimsruten ved neste anledning?

Jeg hører til dem som gjerne går den samme pilegrimsveien om igjen. Første gangen jeg la ut fra Le Puy på "Via Podiensis", opplevde jeg en situasjon som bar preg av monolog, jeg viste aldri hva som ventet meg bak høyden der fremme, i neste landsby. Jeg hastet alltid fremover, jeg var spent på hvordan kirkene så ut, hva skjulte de, var herbergene rene, var spisestedene rimelige?

Landskapet og veien alene kommuniserte til meg, mens jeg var passivt mottagende. Jeg hadde ingen anelse om hva slags møter som ventet, hvilken betydning de ville få for min vandring. Om målet derimot har jeg har en viss kunnskap og erfaring. Da vet jeg at turen er over, det er som å lide en liten død. Da jeg la ut i sommer forsto jeg hvorfor jeg liker denne strekningen, jeg ser den i et større sammenheng, et mønster trer frem, det som var uoversiktelig, blir enkelt og begripelig. Nå kan jeg også, som når jeg minnes mitt eget liv, stanse opp ved spesielle, vakre og meningsfulle steder. Jeg behøver ikke skynde meg fordi jeg kjenner veien. Ingen uro for fremtiden hindrer meg i å nyte stunden her og nå. Igjenlesning er glede som alle barn forstår. Jeg minnes alle kveldene da jeg leste for småjentene mine. Ikke før var fortellingen om den skipbrudne sjømannen (Rudyard Kipling) slutt før Siri og Ingri ville høre den en gang til. Det var interessant å studere den forventningsfulle spenning som innfant seg før visse følelsesmessige høydepunkter;den grådige hvalen som slukte alt liv i havet inkludert den skipbrudne sjømannen, og hvordan den nevenyttige sjømannen håndterte situasjonen til egen fordel. Boken slutter med at den skipbrudne kommer lykkelig hjem til sine kjære på Utsira. Sist sommer skulle jeg lede en gruppe pilegrimer fra Le Puy til Conques for Merlot Reiser, en turoperatør som har spesialisert seg på sykkel- og vandringsturer. Vi var ikke så mange, seks personer som inkluderte en dominikanermunk. Reisen var lagt opp med overnatting på hoteller og bagasjetransport, ren luksus spør du meg som er vant til å bære ryggsekk og ta tingene på sparket. Men før jeg møtte mine medvandrere på hotellet, tok jeg meg en liten privat utflukt på byen. Jeg visste hva som ventet meg i Le Puy. Det hele bar preg av gjenkjennelsens glede. Jeg ruslet i de trange kvartalene, snuste inn duftene fra kroene, hilste på de skjeve husene som innrammet brosteinsgatene. Folk nikket og smilte. Det hersket en egen ro i gamlebyen. For første gang ble detaljene nå tydelige, mer levende. Jeg opplevde at jeg var på et sted som ikke var til for meg, men et sted med sitt eget liv, sin egen historie, sin egen identitet. Her var ingen potemkinfasader, intet billig frieri til turister. Den tusen år gamle erkeengelhelligdommen St. Michel d Àiguilhe lå stille flomopplyst på toppen av en bratt fjelltopp. Få kirker i Europa har en mer spektakulær beliggenhet, og få gudshus byr på en mer perfekt syntese mellom arkitektur og natur. For noen år siden ble jeg så inspirert av dette synet at jeg forfattet en bok om Mikaelskulten. Det har naturligvis også sammenheng med at jeg har vokst opp i skyggen av en Mikaelshelligdom i Tønsberg, men den hensleper et fattig liv i ruiner. Men bokarbeidet har - om ikke annet - gitt meg et nært og ekte forhold til erkeengelen. Det holder derfor at jeg hilser kirken på avstand. Ved hjørnet på Rue St Jacques stopper jeg plutselig opp. Over meg fikk jeg se en ny skulptur, egentlig en kopi av den berømte Jakobskulpturen fra Santa Maria de Tera nær Zaragoza i Spania. Jakobskulpturen er rå og ekspresjonistisk, full av sjel og kraft. Denne er den eldste i sitt slag som eksisterer i Europa, og det har blitt laget flere fine etterligninger i stein og tre. Jeg fikk tak i en spesielt fin for mange år siden. Den er nå plassert i en nisje i Ringsaker kirke på Hedmark. Le Puy er det mest mytiske av alle avreisestasjoner mot Santiago. Byen har grodd opp organisk rundt et landskap skapt av vulkaner, og de harde bergartene har blitt stående igjen som kjegler og skulpturelle formasjoner etter at det øvrige terrenget har forvitret.

En ruvende Maria dominerer en av høydene, den rødfargete skulpturen er støpt av 213 kanoner, krigsbytte fra Krimkrigen. Jeg snuser rundt den mozzarabiske katedralen, beundrer den bortgjemte kufiske inskripsjonen som priser Allah på en av de eldgamle dørene etterlatt av de muslimske håndverkere. De er satt der i hemmelighet, kan hende et lite sleivspark til deres kristne byggherrer? De romanske dyrerelieffene i ytterveggen stammer fra en forsvunnen kirke, minner fra en tid da maurerne ennå styrte det meste av Spania. Katedralen er en labyrint av trapper, bortgjemte kapeller og små uteplasser. Bak fasaden med de høye portaler og den dekorative veksling mellom røde og sorte steiner støter jeg på en bysantinsk-inspirert Mikael ruvende malt på veggen.

Inne i katedralen oppsøker jeg Den sorte madonna som i århundrer har vært mål for pilegrimer. Hun er en de mange orientalske Mariaer i Frankrike, ofte forfulgt av nidkjære prelater, men elsket av folket. Le Puy og pilegrimsveien har mye å by på for den som går i dybden av vår kristne historie. Her er ennå spor etter tempelridderne og johanitterne, etter katharerne, etter maurerne, etter hundreårskrigen mellom engelskmennene og franskmennene, men først og fremst etter pilegrimene. I mer enn tusen år har de flokket av sted mot Santiago, 1600 kilometer lengre vest nær verdens ende, Finisterre.

Pilegrimsmessen starter kl 0700 om morgenen, Vi er en liten flokk; franskmenn, tyskere, hollendere og nordmenn som er samlet i skipet. Alle har fjellstøvler på seg, og er sportslig antrukket. Flere har staver. Pilegrimene har kamskjell festet på ryggsekken. De fleste er pensjonister, eldre menn. Messen er på fransk. Avskjedsprekenen er vakker uten de store ord. Presten sier at han håper vi finner det vi lengter etter. Kanskje gjør noen av oss det, enkelte bærer på smerte og lengsler. Men de fleste går - kan hende - for kulturen og naturens skyld. Presten lyser en velsignelse over pilegrimene og deler ut en liten gave, et votivbilde av Maria. De fleste har planlagt ferden i årevis. Det er en ladet og forventningsfull stemning i kirkerommet. Mange er utålmodige etter å komme av sted.

Le Puy er den første av "El Dorados gyldne byer" som ligger som perler på en snor langs vår planlagte 8 dagers etappe. De andre er Le Sauvage, Aumont-Aubrac, Nasbinals, Aubrac, St-Come-d` Olt, Espalion, Estaing og Conques. Alle disse småstedene ånder av historisk atmosfære og har gjenoppstått som viktige pilegrimsstasjoner. Her bor vennlige folk og byene byr på gyldne oppdagelser for den som har litt av Askeladden i seg. Veien ut av Le Puy fører oss inn i et bølgende landskap, stadig høyere. Her er mye himmel, store åkre, skog og bondegårder. Ruten er godt merket med gulmalte piler og rød/hvite streker. Det er umulig å trå feil. Det er høysommer, men ikke spesielt varmt, vi er på vei inn i fjellet, Central Massive som ligger på 1000 meters høyde. Villblomstene byr på en fargerik palett og milde dufter, sommerfuglene svinser alle steder. En og annen rovfugl flyter på den varme luftstrømmen og speider etter gnagere. Vi plukker ville jordbær, og minnes Prøysen:

Oppå Lauvåsen veks det jordbær,

fine jordbær, rare jordbær,

hele væla er bare jordbær,

finn et strå og træ dom på.

Neste dag er det slutt på makeligheten. Fra dalbunnen langt nede i Monistrol d` Allier drar stien seg opp, opp - fra det ene fjellplatået til det andre. Stadig høyere og brattere. Og solen steker.

Men det var da ikke så bratt og røft sist jeg var her? Kroppen tar seg frem, tregt og sakte.

Motvillig. Kanskje har jeg nådd toppen rundt neste sving? Men nei. Nye bakker, nye topper.

Støvlene er blytunge, og vannflasken er ofte tom. Snart regner det fra mørke, drivende skyer. Sur vind får meg til å skjelve av kulde. Naturligvis tar vi dette sporty, vi er jo pilegrimer, og håper stille at den påtatte fromheten belønnes. Det blir den. I Saugues hviler vi ut på et deilig hotell med gode senger og luksusbad. Mat må pilegrimen ha. Den er alltid god langs pilegrimsveien, også i den rimelige prisklasse. Servicen er upåklagelig, det generøse ostefatet er verdt blemmene og dagens slit. Men det som virkelig gledet meg var med hvilken stolthet disse lokale ostene ble servert. Jeg sukket stille og sendte den vakumpakkede Synnøve-osten på Rema en ondskapsfull tanke. Hva galt har vi gjort for å fortjene Tine-meieri?

Saugues er en beskjeden by dominert av en engelsk 1300-talls festning og en mye ombygd middelalderkirke. En søt eldre dame driver ambulerende pilegrimskontor og stempler pilegrimspassene fra kirkebenken. Jeg sleper meg sakte rundt i kvartalene, på ømme føtter for å lete etter apoteket. I Frankrike er Saugues berømt for ulven som herjet i området på 1700-tallet. Den var etter sigende et monster av et villdyr, reneste drapsmaskinen som myrdet kvinner og barn. Store styrker ble satt inn i jakten, og man lyktes omsider å skyte dyret. I tidens løp har den blitt større og farligere i folks fantasi. Det er også slik den er fremstilt i en ganske røff treskulptur i dalsiden nær byen.

For et par år siden foreslo Brigitte Bardot å etablere et ulvereservat i området, det anbefales derfor ikke å bringe hennes navn på banen dersom man kommer i prat med gubbene i byens kafe. Neste dag byr på makelig vandring gjennom lange og øde skogspartier. Vi befinner oss i 1300 meters høyde, luften er frisk og klar. Formen er storveis, glemt er hovne føtter og blemmer. Det føles godt å vandre her, helt alene uten mobiltelefon og SMS - østenfor sol, vestenfor måne. Her er knapt folk, bare øde stier under en blå himmel. Ved Domaine du Sauvage passerer jeg en større eiendom som tidligere var i tempelherrenes eie. Den ruver ved skogkanten og lokker med korsfarerhistorie og esoteriske legender. Hospitalet som er viet til St Jakob og St Rochus ble senere overtatt av Johanitterne, men nedlagt på 1700-tallet.

Straks etter når jeg et lite Rochus-kapell som byr på friskt drikke fra en hellig kilde. En skulptur av Rochus er dekket med votivgaver, postkort, bønnekrans, tingel og tangel.

Jeg støter ofte på Rochus langs veien. Han er avbildet som middelaldersk pilegrim, med veske, stav og kamskjell. En liten hund sitter alltid ved hans side. Det stikker sårt i brystet. Jeg har nettopp mistet min egen hund Kaia, min trofaste vandringsvenn i 17 år. I Nasbinals ligger en romansk kirke som jeg har en spesiell grunn til å besøke. Her finnes blant annet en nydelig treskulptur av pilegrimsapostelen Jakob, med fargerike villblomster rundt beina.

En venn som er treskjærer på Gjøvik, sitter og skjærer på en kopi av denne Jakobskulpturen i dette øyeblikk. Jeg kjøper et kort i kirken med motiv av skulpturen og poster det til Norge. Jeg har store planer for denne Jakobskulpturen, jeg vet om en kirke som fortjener den.

Nasbinals er tilsynelatende et helt alminnelig sted langs ruten. Her er ingen store attraksjoner, og pilegrimsminnene er få. Vi inntar lunch på kroa. Jeg studerer postkortene som er til salgs, guidebøkene, alle varene. Jeg liker alt jeg ser. Her er god stedsbevissthet.

Små skinntasker er formet som kamskjell. Jeg blar i bøkene, små trykksaker med pilegrimsdikt og tegninger. Her tilbys gårdsprodukter som leverpostei og syltetøy, pakket i rustikk emballasje. Visst har vi mye å lære i Norge. Men veien venter. I dag går ferden til Aumont Aubrac. Solen skinner og varmer. Vi går i høyfjellsterreng som byr på mye himmel og vide utsyn. Et teppe av villblomster dekker de bølgende åsryggene. Det er registrert mer enn tusen forskjellige blomsterarter i området, en botanisk katedral. Vi rusler langs granittgrå steingjerder som strekker seg på kryss og tvers. Bak et hegn står langhornete høylandsdyr stille og stirrer på oss. Det er få pilegrimer langs stiene enda, det er ferietid. De fleste vi møter er dagsturvandrere, alle er vennlige; smiler og nikker. Da jeg gikk her sist i mars var jeg gjennomvåt og kald, jeg vasset i snøfonner og måtte ofte søke ly bak primitive treskjul for de voldsomme vindkastene. Etappen føltes lang og slitsom. Jeg gikk fra merkestolpe til merkestolpe, plassert nær hverandre for å lose vandrere og pilegrimer frem.

I middelalderen omkom tusenvis av pilegrimer på denne strekningen vinterstid. Adelard, greve av Flandern, grunnla et kloster og hospits i Aubrac "bestemt for å huse, tjene og pleie alle slags folk som passerte her". Det er lett å forstå hvilken betydning dette komplekset må ha hatt. Beskrivelsen "in loco horroris et vastae solitudinis" - i dette øde og ville landskapet er ikke overdrevet. I kirken henger ennå de fortaptes klokke. I dårlig vær ringte munkene i to timer før mørkets frembrudd for å hjelpe vandrere frem. Klokkenes inskripsjon er tydelig nok "Juble mot Gud. Syng for prestene. Jag demonene vekk. Kall på de villfarne". Fra 1100-tallet og frem til tiden etter reformasjonen fungerte Domerie d'Aubrac som bønnested, hospital og vaktsted med omkring 40 prester og munker, 30 hospitalsnonner og et skiftende antall riddere.

På 1400-tallet ebbet hundreårskrigen ut, røverbandene forsvant og kontrollen av territoriet krevde ikke lenger det store oppbudet av riddere. I dag er lite igjen av klosteranlegget, kun et firkantet festningstårn, en kirke og et par senere hus, av det engang så mektige Domerie d'Aubrac. Vi inntok et velsmakende formiddagsmåltid i Aubrac. Husets spesialiteter er en slags potetmos iblandet ost. Det gjør at den er nokså seigtflytende, og sjefskokken pleier alltid å avslutte serveringen med å dandere en krans av potetmos på hodet til de mannlige gjestene. En pussig skikk. Et diplom følger på kjøpet. Sist jeg var her la jeg merke til den store fruktkaken som fristet ved anretningen. Jeg husker at den lå og skinte som en varmende sol da jeg vaklet inn; våt og forfrossen. Den var pyntet i tykke lag med med mange slags villbær, blåbær, bringebær, bjørnebær – og lyste fristende imot meg – bred som et bilhjul.

Jeg hadde lenge gledet meg til å komme hit, spent som jeg var for å se om kaken var like god som jeg mintes i min fantasi. I årenes løp hadde kaken vokst på samme vis som de fangstene jeg hadde dratt i land på fiskestang. Men kaken lå der den, like overdådig . Det ble et ytterst smakfullt gjensyn.

Fra Aubrac bærer det bratt ned i dalbunnen via St-Chely-d'Aubrac. Vi passerer små mennesketomme landsbyer, prater med folk vi møter, går på stille stier i tett løvskog.

En bonde selger pilegrimsstaver i hassel og brød fra trefyrt bakerovn. Brødene selger han til selvkost, vil ikke tjene penger på pilegrimer, sier han. Barnabarna får alle myntene. Underveis støter vi på tre slitne nordmenn, den ene haltende men ved friskt mot. St-Chely-dÀubrac er spesielt kjent for sin middelalderbro over elven Boralde. Et krusfiks reiser seg ved rekkverket. Ved sokkelen skimter jeg så vidt et motiv av Jakob, nesten ugjenkjennelig etter århundrenes elde. Jeg pleier alltid å besøke trivelige Hotel Voyageurs, om ikke annet så for å nippe til et glass rødvin. Jeg blar i gjestboken. Her har noen etterlatt følgende linjer: "Ved veiens slutt er du renset og utsonet, du er blitt en annen. Hvem er du så? For å vite det prøver jeg å huske hvem jeg var da jeg brøt opp. Jeg har skrevet mitt navn under mine sko for å huske det. Men mine sko er slitte, mitt navn er visket ut, og jeg vet ikke lenger hvem jeg er". Noen timer senere ruslet vi inn St-Come-d'Olt i Lot-dalen. Byen har bevart mye av sitt middelalderpreg, bindeverkshusene er bygd inn i bymuren. Veitene er smale, husene trykket sammen, hver og en med sitt patinerte særpreg. Byens kirketårn er som en luende flamme, frosset i bevegelse. Kirkedørene av massiv eik er fra Columbus tid - furet, værbitte plankebord. Tinghuset fra 1789 er omgjort til et pilegrimsherberge. Huset byr på mange små, mørke rom, trange ganger og bratte trapper. Av en eller annen grunn er det alltid folketomt i St-Come-d'Olt, den lever tilsynelatende et stille pensjonistliv, bare kattene smyger rundt oss. Mørke skyer driver over himmelen. Snart pøser regnet ned, tett, voldsomt som en syndeflod. Jeg haster fra følget mitt for å komme i skjul i den romanske Persekirken som ligger litt tilbaktrukket på en høyde nær Espalion. Persekirken hører til en av de vakreste og mest alderdommlige kirker på vei til Santiago. Den stammer fra 1000-tallet og er reist på murene av et forsvunnet kloster. Vegger, portaler søyler og gesimser er smykket med skulpturer og bilder i naiv fortellerglede. Jeg kan identifisere dommedagsscener, Maria med barnet og de hellige tre konger, alt formet i rød sandstein. Søylene innvendig er dekorert med soldater som kjemper til fots og til hest. Figurene er uttrykksfulle, fulle av liv og sjel. Her var nok av inspirasjon for korstogsridderne som ofte var i kamp med mauriske styrker i Spania eller sarasseerne i Det hellige land. Espalion er en sjarmerende småby dominert av en 1200-talls bro. Et renessanseslott med jomfrutårn og pittoreske "Hans og Grethe-hus"med frodige balkongblomster kranser elven på hver side. Jeg oppdaget også rester av et delvis gjenreist romersk tempel. En og annen gubbe prøvde fiskelykken med stang, men småfisken lot seg ikke friste. I bakgrunnen høyt over byen ruvet restene av Calmont d'Olt festningen.

Det mest oppsiktsvekkende i Espalion var likevel bronsestatuen av hjelmdykkeren ved elvebredden. Hva gjorde den i en innelandsby? På 1800-tallet var det to ingeniører som utviklet en pusteventil som kunne regulere luft under trykk beregnet på å brukes i gruvene ved ulykker. Dette utstyret la grunnlag for moderne dykkersport. Jules Verne ble så inspirert av denne oppfinnelsen at han skrev boken "En verdensomseiling under havet, som blant annet viste dykkere som brukte pusteventilen på havets bunn. I 1980 åpnet man verdens første dykkermuseum i Espalion, av alle steder i den nedlagte Johanneskirken fra 1400-tallet. Jeg har selv dykket mye i yngre dager, også profesjonelt og måtte naturligvis innom museet, et litt pussig avbrekk for en som er på pilegrimsvandring i bortgjemte dalstrøk mot Santiago. Neste dag går ferden mot Estaing, gjennom løvskog, opp bratte dalsider, langs brede kornåkre og gjennom sovende landsbyer. Et og annet primitivt veialter er plassert langs ruten, også et "prinsesseslott".

Estaing glir rett inn i en middelalderfilm, et slott dominerer byfjellet som er omgitt av firkantete 1800-talls hus. Tidligere president Giscard d’Estaing har nå ervervet seg slottet, det tredje i rekken. Byen som huser omkring 600 sjeler, ligger omgitt av frodige åsrygger, den mørke, tette løvskogen brer seg tett ned til elva. En gotisk bro fører over Lot som tar seg en sving her i dalbunnen. Vannstanden er lav, men ørreten svinser på bunnen. Byens velgjører, kardinal Francois D'Estaing, har fått sin statue plassert på broen. Slekten har styrt byen siden 1200-tallet, og forsynte landet med generaler, admiraler og biskoper. En mistet hodet under den franske revolusjon. Estaing er et av de viktigste stoppestedene langs caminoen. Her finnes blant annet Hospitalite St Jaques, et herberge med driftige pilegrimsentusiaster og vennlig atmosfære. Bygatene er trange og bratte og egner seg kun for apostlenes hester. Bilturistene kommer i flokker, støyer og tuter mens gendarmene loser dem trygt forbi byens eneste veikryss.

Noen voksne hygger seg med kulespillet boules ved elvebredden. En av dem er en ferierende nordmann, tromsøværingen Knut Reibo, som har funnet sitt sted her nede. Hele byen er naturligvis fredet, og forholdet til de antikvariske mydighetene er - som seg hør og bør - svært anstrengt.

I boules, kjent også som petanque, har hver deltaker tre kuler som skal plasseres så nært den lille "le cochonnet" – "grisen" – som mulig. Spillet gir både utfordringer og ære. Utenfor St. Fleuret-kirken er det et intrikat 1500-talls krusifiks som viser en liten pilegrim som kneler ved korsfoten. Det er slike små fortrolige hilsener som har vært med å holde motet oppe hos pilegrimene på deres slitsomme vei til Santiago. Om kvelden sitter vi i Reibos bakgård, nipper til godt drikke og beundrer Melkeveiens stille, funklende stjerner. Hele byen er mørklagt, den sover. Vi legger ut på en ny etappe, gjennom et frodig jordbruksområde. Lukten fra gris og ku river litt i all idyllen. Stiene tar oss opp til Golinhac som ligger på en høyde med bred utsikt til lyseblå åser. Også her ser jeg forandringer siden sist, vertshuset har blitt pusset opp, og caminonen har fått sitt monument. Vi haster videre etter lunchen, overnatter i Espeyrac og tar fatt på siste strekningen mot Conques. Ruten er lagt om Senergues, her er et forfallent herreslott omgitt av klatrende eføy, borgtårn og kirker, godt pakket inn i århundrenes tause fortellinger og dramaer.

Av eller annen grunn dukker minnebilder opp fra tegneseriemagasinet "Illustrerte Klassikere" som jeg slukte på 1960-tallet, blader som var popularisert etter middelalderromaner og andre eventyr. Kronen på verket er likevel Conques som ligger bortgjemt i en dalside. Det er som å bevege seg inn i det urbane 1300-tallet, bindeverkshusene har vokst seg organisk opp langs dalsiden. Conques var en av de store stasjonene langs caminonen, men var også et valfartsmål i seg selv. I dag bor det ca. 300 mennesker i byen, langt mindre enn i middelalderen. De tilreisende bor gjerne på Hotell St Jacques eller i klosterherberget, som både er rimelig og trivelig. Byen domineres av en ruvende klosterkirke fra 1100-tallet omgitt av en tett og ytterst pittoresk bebyggelse i okergule og rødbrune sjatteringer. Bratte brosteinsgater fører besøkeren inn i en verden der tiden har gått sakte. Tre av byportene er bevart, og brønnen gir ennå friskt vann. Conques er det eneste stedet i Frankrike som har klart å bevare sine verdifulle relikvier fra middelalderen, og de er nå oppbevart i et eget skattekammer. Under den franske revolusjon ble kirkene og klostrene stormet, plyndret og ødelagt av pøbelen. I Conques klarte befolkningen imidlertid å gjemme kostbarhetene, og de kom på plass først da tidene var blitt normale igjen. Middelalderens pilegrimstradisjon kan ikke tenkes uten relikvier, den vesle statuen av St. Foy var det religiøse midtpunktet i Conques, og klosterkirken fungerte kun som en ramme, et skrin rundt dette relikviet. Statuen skjuler benrester fra Ste Foy, en liten, kristen pike som nektet å be til statuen av en romersk keiser, og derfor led martyrdøden. At den lille pikens relikvier ble lagt i et gjemme av gull som stammet fra et tidligere romersk keiserhode, er derfor litt pussig.

Etter reformasjonen svant pilegrimstradisjonen inn i Frankrike og Spania. Bare en og annen ensom pilegrim holdt minnet levende. Kirkene, herbergene og veiene forfalt. Det var først på begynnelsen av 1800-tallet at Conques så å si ble gjenoppdaget. I dag regnes byen som et av Frankrikes fremste fortidsminner og den blir tatt godt vare på. Katedralen er byens smykke, og den blir administrert av præmonstratenserordenen siden 1873 som holder messer for besøkende og pilegrimer (denne ordenen holdt også til i Olavsklosteret i Tønsberg som var deres nordligste filial i middelalderens Europa). I Conques har munkene utviklet en tradisjon med sang og musikk, de høye hvelvene er skapt for hellige toner. Revitaliseringen av pilegrimsveiene har vært et stort gode for Conques, for byen, for katedralen. På nytt strømmer pilegrimene langs veiene, og tallene øker år for år. Naturligvis spiller relikviekulten en liten rolle, nå er det andre beveggrunner som gjelder. Conques var endestasjon for sommerens vandring, og mens vi satt og beundret tympanonsfeltet med sine rike og frodige skulpturer, dukket det opp to nye nordmenn, far og datter, som også er medlemmer av vår forening, gjensynsgleden var derfor stor. Dagen etter ventet hjemreisen, jeg sa farvel til mine medvandrere og fortsatte til Moissac, men det er en annen historie. Til slutt; vi anbefaler spesielt strekningen fra Le Puy til Conques for førstegangsvandrere, spesielt fordi den byr på vakre småbyer og storslått natur, og fordi Conques er et valfartsmål i seg selv, og derfor et naturlig avslutningssted.