Reiseskildring Mont Blanc
Å gå i Alpene
er ikke det samme som å gå i de nordiske fjell. For det første er fjellene annerledes, for det andre spiser franskmenn og italienere verken kjøttkaker, grøt eller knekkebrød og for det tredje kan Mont Blanc-vandrere oppleve å ikke bare gå fra hytte til hytte, men fra land til land.
Mont Blanc-massivet
Dette er såvisst ingen ung kjempe, le Mont Blanc, Vest-Europas høyeste fjell.
Men, selv om mange av bergartene som i dag utgjør Alpene er dannet i primær- og sekundærtiden, er fjellkjeden en av verdens yngste. Først ved inngangen til tertiærtiden, for 65 millioner år siden, tok foldingen av fjellkjeden fatt, for å fullføres rundt 25 millioner år senere.
De fjellformasjonene vi kjenner i dag, med topper, daler, juv og sletter er siden den gang blitt gravd ut og slipt ned av breer, elver, vind og frost.
Navnet Alpene betegner fjellområdene som strekker seg over 1200 kilometer, fra Nice til Wien. Det området som kalles de franske Alper ligger mellom Léman-sjøen i nord og Middelhavet i sør, i et 370 kilometer langt belte. I tillegg til de rene fjellmassivene består Alpene også av ismasser, i form av permanente breer. Fra å dekke hele alpeområdet under istidene, trakk ismassene seg tilbake og ble til mindre, lokale breer. Disse har siden slutten av den lille istid rundt 1850, tapt 50 % av sin overflate. Tilbaketrekningen har vært mest betydelig de siste par tiårene. Bossons-breen, som strekker seg fra toppen av Mont Blanc ned mot Chamonix, har trukket seg tilbake 550 meter siden 1990. Likevel finner vi fremdeles flere av Alpenes mest imponerende breer i Mont Blanc-massivet.
Kjært barn har mange navn
Starter vi turen rundt Mont Blanc fra Genève, gjør vi omtrent samme reise som de første turistene på slutten av 1700-tallet. De første reisende kom med postvogner. Siden brukte man "berliner" og "dilligence", og allerede i 1818 hadde vognene avgang tre ganger i uken. På denne tiden tok reisen Genève - Chamonix 18 timer. Det gjør den ikke i dag.
Etter en drøy times kjøretur fra Genève oppover Arve-dalen befinner vi oss ved "majestetens føtter". Byen Sallanche er inngangsportalen til Alpene, til "Mont Blancs rike", eller "De forheksete fjell", som de mektige, farlige og forlokkende områdene ofte har blitt kalt.
Savoie
Under hele den franske delen av Mont Blanc-runden befinner vi oss i regionen Savoie, i dag inndelt i to departementer: Haute Savoie i nord og Savoie i sør. Men Savoie har langt fra alltid vært fransk, faktisk ikke før i 1860. Derfor har regionen en lang og urolig historie, noe som preger kulturen, både i språk, mattradisjoner og arkitektur.
I førkristen tid ble området invadert av den keltiske stammen Allobrogerne, som hersket her inntil de ble overvunnet av romerne i 121 f.Kr. og innlemmet i Romerriket som en del av provinsen Gallia. Denne delen av riket blir hetende Allobrogia. Et annet navn ble også brukt: Sabaudia, som betyr "pays des sapins" - grantrærnes land. Etterhvert blir Sabaudia til Savoie, og det heter regionen altså fortsatt i dag.
La oss passere raskt gjennom den videre historien. Under folkevandringene slo burgunderne seg ned her, men deres rike kom siden under frankisk herredømme. Området går mellom ulike herskere til det i 1033 blir en del av kongeriket Burgund og innlemmet i det tysk-romerske rike. På 1100-tallet kommer den mektige italienske Savoia-slekten til makten og gjør Savoie til et grevskap som omfatter både Genève og Piemonte. Savoie blir eget hertugdømme i 1416. I årene fremover strides Spania og Frankrike om makten over Savoie, som er og alltid har vært et strategisk område, med sin plassering midt mellom Europas viktigste sentra. Savoie hersket også i perioder først over Sicilia og siden Sardinia. Gjennom hele middelalderen var Savoie et strengt, men effektivt føydalsamfunn.
Frankrike hadde fremdeles god lyst på Savoie, og i 1858 tilbød Napoleon III seg å jage østerrikerne ut av Italia, mot at Frankrike fikk overta Savoie. To år senere akseptererte savoyardene å bli en del av Frankrike, med et overveldende "oui" ved folkeavstemningen i 1860, mens Piemonte ble en del av det Italia som var i ferd med å samles. Som det folk av alpinister savoyardene var og er, la en ekspedisjon av fjellførere og sportsmenn straks ut på vandring mot toppen av Mont Blanc. Ett døgn senere, etter en imponerende rask oppstigning, vaiet det franske flagget på toppen, i flere tusen meters høyde.
Slik er altså Savoie idag, en ung del av Frankrike - og fortsatt et populært område for utenlandsk invasjon - nå i form av mindre krigerske turister.
Klassisk forestilling
Helt siden romertiden har mennesker gitt seg i kast med å forsere alpenes daler og pass. Men tindebestigningen eller alpinismen kom ikke i gang for alvor før på 1700-tallet. De høye toppene interesserte i liten grad de fastboende, som ikke ikke kunne se noen grunn til å ta seg opp i isødet der det verken var mat å finne eller mulige nye og kortere veier over til nabodalene. Det var i hovedsak engelske adelsmenn og enkelte vitenskapsmenn som sto i spissen for denne "jakten på det unyttige". Mange av dem drømte om å nå toppen av Mont Blanc. Den sveitsiske eventyreren, filosofen og naturforskeren Horace Benedict de Saussure forelsket seg i Mont Blanc i 1760. Han var ikke selv en erfaren nok fjellklatrer til å finne en farbar vei opp til toppen, men han utlovet en dusør til den som kunne klare det. Flere ekspedisjoner prøvde seg, men uten hell. Først 8. august 1786 lyktes det Jacques Balmat og doktor Paccard, begge fra Chamonix-dalen, å nå toppen av Mont Blanc. De Saussure selv fulgte i deres fotspor ett år senere. Siden fulgte tindebestigerne hakk i hæl. En etter en la modige menn og deres ekspedisjoner ut på vandring mot områder som tidligere var forbeholdt lokale jegere og gjetere, ofte med de sistnevnte som guider. I dag er toppen av Mont Blanc kanskje det mest trafikkerte av Alpenes høye fjell, i den grad at borgermesteren i Chamonix har sett seg nødt til å regulere adgangen for å beskytte det sårbare høyfjellsmiljøet.
Om Arve-dalen skal selveste Victor Hugo, som besøkte Chamonix i 1875, ha sagt: "Denne dalen er et teater". Med det så han sannsyligvis for seg et antikt amfiteater med arena i midten, der hele Mont Blanc-massivet, med sitt sirkus av imponerende fjelltopper, breer og daler brer seg ut. Jeg tror de fleste vil forstå hva den store dikter mente. Men han hadde i så fall bare sett teatrets generalprøve. Selve forestillingen må man nemlig lengre opp i høyden for å oppleve.
Les Contamines
Les Contamineser et populært feriested for naturelskere - sommer som vinter, spesielt for de franskmenn som foretrekker vår nordiske folkesport – langrenn ("ski nordique"). Her finnes et lite utvalg sportsbutikker, restauranter og dagligvareutsalg.
Vårt første overnattingssted, Auberge de la Gélinotte, ligger et lite stykke utenfor sentrum. Her har vertskapet lagt sin stolthet i å skape et personlig og hjemmekoselig sted, der gjestene føler seg som en del av familien. De deler mer enn gjerne både TV-stuen og sine fjellkunnskaper med den som måtte ønske det, før de neste morgen kjører oss til utgangspunktet for turens første etappe.
I mektige menns fotspor
Veien vi starter på, fra Notre Dame de la Gorge innover i la Balme-dalen og over Bonhomme- og Croix de Bonhomme-passene, har fortsatt spor fra fortidens alpevandrere. Ser du godt etter finnes det flere minneinskripsjoner, rester av de eldste ferdselsveiene og flere stedsnavn som vitner om overtro, ulykker og heltedåder. Her har folk gått helt fra romertiden for å komme fra Geneve og Savoie til Aosta-dalen og til Tarentaise samt Vienne i Rhônedalen. Til tross for dårlig rykte som en av Mont Blancs vanskeligste fjelloverganger, med høyder på mellom opptil 2500 meter, sterk vind, kulde og tåke, har det vært en mye brukt passasje. I tidligere tider var dette nemlig en av de få alpedalene som ikke var overvåket av noen høyereliggende festning. Derfor ble denne steinete og ville dalen en yndet fluktrute for flyktninger fra ulike tyranners herredømmer opp gjennom historien. På stien der vi setter foten har kanskje Napoleon selv og hans
40 000 mann store hær tråkket i vei med rødstripete bukser og jakker med blanke knapper i.
Franske troll
Vi passerer overnattingsstedene Chalet du Nant Borrant og La Balme, før vi tar fatt på oppstigningen mot Col du Bonhomme på 2329m og Col de la Croix du Bonhomme, som med sine 2479 meter over havet utgjør den første kraftanstrengelsen på ferden innover i Mont Blancs mektige og fascinerende fjellrike. En "bonhomme" er en gubbe ellers kanskje et troll i dette tilfellet. For til venstre for Bonhomme-passet kan en få øye på to kjempeknauser som i den lokale fantasi er blitt til "le bonhomme" og "la bonne femme" - trollfar og trollmor selv. På veien oppover passerer vi sletta le plan des dames med sin legendariske 2 meter høye steinhaug. Under disse steinene skal to engelske damer ligge begravet, etter å ha omkommet under en fryktelig storm. I følge tradisjonen skal en legge en stein på haugen for å minnes de to "dames", og for selv å unngå å lide samme skjebne.
Skulle en være på randen av sammenbrudd, er det godt å vite at det finnes en hytte ikke langt unna. Hytta under la Croix du Bonhomme – passet tilbyr både servering og husly og det er mulig å raste her før turen går videre. Lavere ned er området frodig. Et typisk seterlandskap, dit det før i tiden sjelden kom andre enn kuer, sauer og budeier. Omgivelsene er vakre. I Les Chapieux ligger vårt overnattingssted, "Refuge de la Nova", forbeholdt ekte fjellfolk, for hit går det ingen offentlig transport. Les Chapieux er en seter med 5-6 hus i alt. Her går det dyr på sommerbeite og folk på fottur. Om vinteren er veien stengt, og husene forlatt. En lokal severdighet er stedets ysteri, der både omvisning og prøvesmaking er å anbefale for den som skulle ha krefter til mer enn å spise og sove før neste dags utfordringer.
Farvel til Frankrike
Vi starter dagen med å skysses i minibusser innover en humpete vei mot husklyngen La Ville des Glaciers. På denne setra lages det Beaufortost, en av alpenes mest smakfulle oster. Her tar vi beina fatt. Vi passerer Les Mottets, en gammel seter som i dag er overnattingssted. Forrige århundres modige alpinisters beskriver det som et lite eldorado for slitne vandringsmenn, med mat, losji og godt utvalg av sjarmerende budeier.
En av Les Mottets kuriositeter er eslene. Om disse husdyrene kan det sies at de drikker 10 liter vann om dagen, egentlig kommer fra Øst-Afrika og ikke er så dumme som mange tror. Flinke til å bære er de også. Her tilbys fjellturister eselfrakt av ryggsekkene oppover den bratte fjellskråningen som fører over mot italienske fjellområder. Vel oppe kan vi se tilbake på landskapet under oss, og ta et foreløpig farvel med Frankrike.
Grenseløs utsikt
For ved fjellovergangen Col de la Seigne, på 2516 meters høyde, er vi plutselig i Italia. Dersom skydekket er høyt, viser Mont Blanc seg for oss her i all sin prakt – men med en annen profil enn den vi oftest ser. Dette er den italienske siden, med Mont Blanc de Courmayeurs steile, svarte fjellvegg i fokus. Fra denne siden går en langt mer krevende vei opp på toppen enn den som vanligvis benyttes. Utsikten mot Aiguille des Glaciers, Grand Combin og kanskje til og med Gran Paradiso og Monte Rosa, kan vanskelig beskrives som annet enn fantastisk. Langs dalene Val Veni og Val Ferret, som åpenbarer seg foran oss, ligger toppene og breene som perler på en snor.
Vi beveger oss nå inn i Aosta-regionen. Her er det ikke mye som forteller at dette er Italia. Landskapet er like vilt og vakkert, og storparten av regionens befolkning kan fransk, selv om italiensk i dag er hovedspråket. Straks nedenfor Col de la Seigne ligger et hus som tidlligere ble brukt til toll og passkontroll. I disse EU-tider er det lenge siden politi og tollere behøvde å være stasjonert her.
Aosta-dalen
Denne vakre italienske regionen har ca.
38 000 innbyggere og er ellers et turist- og handelssenter med viktig metallindustri. Regionens hovedstad Aosta ble grunnlagt av romerne i år 24 f. Kr. Aosta-dalen er den minste av alle de italienske regionene, et 3230 kvadratkilometer stort frimerke, midt i Europas postkort av et landskap. På grunn av gunstig beliggenhet mellom de ruvende fjellene, har dalen et mildt klima. Allerede i år 24 f. Kr ble altså området erobret av romerne, og her finnes i dag betydelige minnesmerker fra romertiden, blant annet det romerske teatret, bymuren og triumfbuen i byen Aosta. Dessuten er dette den av Europas regioner, som med sine mer enn 70 vel bevarte slott, er rikest på minner fra middelalderen.
Aosta-dalen har alltid vært et vanlig gjennomfartssted for reisende på vei over Alpene. De gikk mot Lyon og Rhônedalen, over Col de la Seigne som oss, eller over Col du Petit St. Bernard, der bilveien går i dag. Og stedet ble ikke mindre strategisk da den imponerende tunnelen tvers igjennom Mont Blanc sto ferdig i 1965. Slik kan idag tusenvis av turister og reisende på kort tid kjøre tvers gjennom fjellet, fra Chamonix til Cormayeur.
På vei mot Courmayeur kan vi skimte de veldige fjellkjempene la Dent du Géant - "Kjempens tann" (4013 m.o.h.) og Les Grandes Jorasses (4110 m.o.h) høyt over oss.
Pittoresk perle
Byen Courmayeur er en livlig turist- og handelsby, med trange godt bevarte middelaldergater, italiensk iskrem og dyre klesbutikker. Her går gamle tradisjonelle aostiske gjetere side om side med moteriktige turister. Til minne om Emile Rey, en heltemodig fjellfører som i 1895 falt ned fra la Dent du Géant, har Courmayeur reist en vakker bronsestatue.
For den sportsinteresserte kan nevnes at den italienske langrennsstjernen Marco Albarello er fra Courmayeur, noe som gjorde at TV2’s "Gutta på tur" i et av sine programmer fant stedet verdt et besøk. Her er et bredt utvalg italienske restauranter i ymse prisklasser. Når det gjelder shopping, så husk: vi er i bedagelige Italia, og siestaen varer lenge. Først kl. 16.00 åpner butikkene igjen på ettermiddagen. Hvis du ser godt etter i blomsterkassene på plassen i Courmayeur, får du kanskje se selveste alpedronningen: Edelweiss. Egentlig er det en ganske unnseelig blomst, stjerneformet med gråhvite kronblader dekket av fint dun.
Neste dag tar vi buss opp i høyden igjen. I enden av den vakre, frodige og svært populære turistmagneten Val Ferret går oppstigningen. På vei opp i høyden passerer vi overnattingsstedet Rifugio Elena (2062 m.o.h). Elena var navnet på en liten jente fra Courmayeur som i 1936 mistet livet i en ulykke. Faren gav penger til den eldste bygningen som en minnegave.
Det lever omkring oss
Landskapet rundt Col Ferret er et av Mont Blancs mest frodige og fascinerende, med bratte skrenter, svimlende utsikt og rik flora og fauna. Fra Rifugio Elena har du god utsikt mot Mont Dolent (3823 m.o.h.), hvor toppen også er treriksgrense for Frankrike, Sveits og Italia. For dem med ekstra krefter anbefales en ekstrainnsats for å bestige la Tête de Ferret (2713 m.o.h.), med utsikt til fjelltopper i alle tre land.
Grensen for løvtrær ligger i alpeområdene på ca. 1500 m. Deretter er det bartrærne som hersker. Det vanligste er gran, men mange steder på Mont Blanc-turen vil en også støte på lerketrær - de eneste bartrærne som feller sin grønne drakt om høsten. Tregrensen for bartrær går ved ca. 2200 m. Høyere opp er det den alpine floraen, ikke ulik den vi finner i skandinaviske høyfjellsområder, som dominerer, om enn mer frodig og "eksotisk" enn i den norske fjellheimen.
Blomsterprakt og murmeldyr
De mest fascinerende blomstene er kanskje de fargerike liljene Lis Oranger og Lis Martagon, den siste med fransk kallenavn som kan oversettes med "tyrkisk turban" - en sammenligning vi godt kan forstå. De er lette å få øye på, purpurrøde og oransje. Begge blomstrer først og fremst i juli.
Dessuten har vi hele turen følge av Alpe-rhododendron, en miniutgave av de store buskene vi finner i norske hager eller som trær lenger sør. Denne hardføre lille skjønnheten kler lier og åssider i fargesprakende tepper av små, rosa blomster. En kan også støte på høyfjellsblomster som de små, intenst blå blomstene i søterotfamilien (gentiana), eller en sjelden gang den typiske alpeblomsten Edelweiss.
Skulle du ikke se verken ørn, ravn, hjort eller gemse i løpet av turen, så er det en liten skapning det er nesten umulig ikke å støte på: murmeldyret. Overalt i de bratte gresskråningene finnes de umiskjennelige hullene der den lille skøyeren holder til. Hører du skarpe plystrelyder, er det bare murmeldyrene som varsler hverandre om mulige farer. Murmeldyret er en brunaktig gnager og et utpreget sosialt dyr. I løpet av sommeren feter murmeldyrene seg opp, før de om høsten begynner å bygge sine 3-4 meter dype ganger og huler, der de gruppevis legger seg til og sover seg gjennom vinteren.
Alpenes antilope, gemsen, med det franske navnet "chamois", er det ikke alle forunt å få øye på. De grasiøse dyrene er svært sky og holder seg stort sett i høyden. Man kan gjerne se dem på de bratteste kammene og i de steileste fjellsidene. Hunnene og de yngste lever i flokker ledet av en gammel hunn som er over fruktbar alder. Hun går først når farefulle steder som f.eks. skredrenner, må krysses. Hanndyrene holder seg stort sett for seg selv. De slutter seg til flokken bare i parringstiden. Dyrene er brune, med en lang, sort stripe langs hele ryggen og fra øynene til snuten. Begge kjønn har spinkle, lett krummete horn. Gemsen er slank og veier ikke mer enn 40-60 kg, men har en utrolig utholdenhet og styrke der den spretter fra sten til sten, passerer over stup og klatrer bratte fjellvegger. I flukt kan den legge under seg 1000 høydemeter på ett kvarter.
Den etterhvert så sjeldne steinbukken kan man også være så heldig å få øye på. Den er kraftigere og lysere i pelsen enn gemsen og hannene har lange og tykke bakoverbøyde horn. Steinbukken er en utmerket klatrer, og kan treffes på de mest utilgjengelige knauser omkring 3000 m. Men man kan også få øye på den, fredelig gressende, lavere ned. Den er mindre sky enn gemsen, en egenskap som nok var medvirkende årsak til at den var nær ved å bli utryddet for litt over hundre år siden. Bestanden i de vestlige alpene ble reddet da Viktor Emmanuel II av Savoia opprettet et jaktreservat ved Gran Paradiso. Steinbukken er siden blitt reintrodusert i flere andre områder i alpene, og den er fremdeles fredet.
Ellers finnes kjente dyr og fugler som ravn, ørn, rype, hare, rev og røyskatt. Det gjelder bare å bruke øynene. Til dette formålet er en kikkert noe en absolutt ikke vil angre på å ha tatt med seg.
Sveits
Vel inne i Sveits og på vei ned gjennom grønne sletter som blir frodigere jo lenger ned vi kommer, blir landskapet mindre dramatisk. Vi er nå i den sveitsiske delen av Val Ferret. Her er det dyreliv, men av et mindre vilt slag, med seterdrift og bjellebehengte alpekuer - og pass opp - også noen viltgående okser innimellom.
Den Sveitsiske Føderasjonen ble dannet i 1291, og i de første årene besto landet av bare tre kantoner i den østlige delen. I mange år ble landet befolket av fattige fjellbønder, og det var først på 1800-tallet landet ble velstående, slik vi kjenner det i dag. Tidligere jobbet sveitserne ofte som leiesoldater for diverse naboland, men i dag er det bare Vatikanstaten som med Sveitsergarden nyter godt av denne tradisjonen. Hele den sveitsiske delen av Mont Blanc turen foregår i den fransktalende del av landet, i kantonen Valais (Wallis på tysk). En regner i dag med at ca. 18% av landets befolkning har fransk, med den spesielle sveitsiske aksenten, som morsmål. I Valais har ca. 2/3 av befolkningen fransk som morsmål, mens 1/3 lenger øst, i området rundt Zermatt, snakker tysk. Det var i 1815, etter Napoleonskrigen, at Valais ble sveitsisk.
Den 1. august hvert år feirer Sveits sin nasjonaldag. Er du i området denne dagen er det verdt å få med seg litt av den høytidelige feiringen. Den kan variere fra sted til sted, men går stort sett rolig for seg, med taler, musikk, god mat, fyrverkeri og dans utover kvelden.
Kuslagsmål og bonderomantikk
I de sveitsiske alpelandsbyene er de gamle bondetradisjonene fortsatt holdt i hevd. Fortsatt drives det seterdrift, og fortsatt kan en se gjetere og bønder i tradisjonelle folkedrakter, fargerike og rikt broderte. Hvert år i begynnelsen av juni, flytter sauer, kyr og gjetere opp til de små fjellsetrene. Dette er en tradisjonell begivenhet som feires med musikk, fest og parader, der kuene pyntes med blomsterranker og sveitsiske flagg. Trefat, ysteutstyr og melkebøtter bæres som faner, mens folk og fe forsvinner til seters. I det prosesjonen når frem til bestemmelsesstedet, skal kubølingens dronning kåres. Kua som vinner knuffingen og stangingen får deretter æren av å bære den største og kraftigste bjellen. I Valais har de nemlig en egen kurase som heter Herens og på folkemunne sies det at det er en krysning mellom vanlig ku og Hannibals elefanter. Disse kyrne er flokkdyr med en lederku la reine (dronningen) i spissen. Lederkua utpeker seg gjennom en serie kamper som har som formål å avgjøre hvilken ku som er sterkest, og hun kan siden utfordres til kamp av rivaler. Dette instinktet hos herenskyrne har bøndene i Valais utnyttet til å arrangere kuslagsmål, gjerne på tvers av landegrensene. Ved Balme-passet, på grensen mellom Sveits og Frankrike arrangeres det hvert år fransk-sveitsiske kukamper.
Smak av Sveits
Blant de regionale spesialiteter for ganen er raclette, en osterett der små minipanner fylles med smakfull ost. Når osten er smeltet, heller man den over potetbiter, spekemat, sylteagurker eller hva vertskapet måtte ha som spesialitet.
Fondue bør også stå på listen over middagsvalg i Sveits eller i det franske Savoie. Her er det ostefonduen som dominerer, med comté, gruyere eller emmenthal og mye hvitvin i grytene. Faktisk har Valais-regionen mange gode og lette hvitviner, og fra området rundt regionsenteret Martigny kommer en hederlig og interessant rødvin som heter Dôle. Begge er vel verdt et bekjentskap, selv om vinprisene er litt stivere enn i Frankrike og Italia.
Valgfri Leonardo
Ferieparadiset Champex (1466 m.o.h.) er som en liten oase mellom fjellene. Her ligger en knallgrønn innsjø der det bades, soles, surfes og kjøres vannski. Hit har turister og fjellvandrere søkt seg i flere århundrer. Det er bare drøyt 170 fastboende i Champex, men i høysesongen kan byen være fyllt med opptil 3000 feriegjester. Området omkring er frodig med kraftig granskog og fargerike blomster-enger, med mange turstier for den som foretrekker skog fremfor voldsomme fjell-landskap. Ofte reklamerer Champex med å ha en ”nordisk touch”. I betydningen frisk luft, fjellidyll og ro, og dessuten en ganske hjemlig skog.
På vei videre fra Champex kan man velge mellom to ruter over fjellet. Enten over Fenêtre d’Arpette (2665 m.o.h.), styrkeprøven med den berømte utsikten, eller langs en balkongsti med Rhônedalen for dine føtter og over fjellsetra Alpe des Bovines med det lille serveringsstedet som serverer forfriskninger som kaffe, vin chaud, suppe og spaghetti. Skulle du ha behov for å rettferdiggjøre ikke å ha valgt den mest krevende turvarianten, kan du fortelle at du ønsket å følge Leonardo da Vincis fotspor. Han gikk nemlig denne veien i sin tid.
Nok en natt skal tilbringes i Sveits. Overnattingsstedet Col de la Forclaz består av et eldre hotell der mange vandrere møtes og en souvenirbutikk. Går man videre ned i dalen, kommer man til det litt større stedet, Trient, med ca. 110 innbyggere. Trient har vært bebodd helt siden romertiden, og ligger strategisk til, like før oppstigning og kryssing av grensen mot Frankrike. Byens kirke er verdt en kulturvisitt. Den er i sengotisk stil og med alter fra renessansen. Her er det dessuten ofte utstillinger med lokale kunstnere.
Oppstigningen neste dag mot Col de Balme (2191 m.o.h.), er lang og seig, men en har virkelig store naturopplevelser foran seg. Gjennom tett skog legges Trient tilbake, med sitt kirkespir og sine jordbæråkrer som blir mindre og mindre der nede. I det vi går over passet Col de Balme, er vi i Frankrike. Her kan en se innover, oppover, utover og nedover. Her kan en se breer, topper, daler og gondolbaner. Her kan en se Sveits og Frankrike, uten egentlig å se noen forskjell.
Blomsterprakt
Nede i 1453 meters høyde kan du se Le Tour, Chamonix-dalens øverste landsby. Le Tour regnes som et av de mest snørike stedene i alpene om vinteren. Faktisk kunne vi i 1999 se en reportasje på nyhetene nettopp herfra om det største snøraset i Chamonix-dalens historie som tok et titalls menneskeliv. Et par kilometer lenger ned i dalen ligger landsbyen og turistsenteret Argentière, der vi skal overnatte. Det er en pittoresk liten by med tradisjonelle tømmerhus og en enorm blomsterprakt, som får en til å undre på om alle beboerne har gartnerutdannelse.. Stedet har de fasiliteter som seg hør og bør for en populær skistasjon i Alpene - butikker, restauranter og kaféer. Stedet er kanskje mest kjent som utgangspunkt for diverse breruter både sommer og vinter, og huser derfor det obligatoriske antallet av skibumser, brebumser, noen ”wannabees” og andre adrenalinsøkende sjeler. Heisen Téléphérique des Grand Montets går herfra og det er mulig å ta denne opp til 3295 meters høyde hvis du ankommer Argentière tidlig på ettermiddagen. Siste heis går 16.15, og hvis du ikke ønsker å gå ned igjen, bør du sørge for å rekke siste returmulighet kl. 17.00.
Hvit og vakker
Etappen mot Chamonix kan en komponere etter eget ønske. Her går stier og løyper på kryss og tvers, og skulle en ønske det, er det til og med mulig, men ikke særlig spennende, å traske de siste titalls kilometerne langs motorveien. Morsommere er det å gå opp til le Lac Blanc (den hvite sjøen), der oppstigningen går via klatrestiger som gjør stigningen tøff, men effektiv, eller langs stien som blir kalt "store balkong syd". Der har man utsikt mot den andre siden av Chamonix-dalen med de kjente toppene og breene: Aiguille Verte, Mer de Glace, Aiguille du Midi og, ikke minst, Mont Blanc. Vel oppe på balkongstien eller ved den hvite, iskalde innsjøen, er man ikke alene. Hit kan "alle" komme seg. Tar man gondolbanen opp fra Chamonix, er det ikke lange turen inn til sjøen. Hit kommer både bestemødre og småbarn. Vi skjønner det ikke er langt til sivilisasjonen. Ønsker du å tilbringe litt mer tid i Chamonix, har du mulighet til det hvis du tar gondolbanen fra La Flegère ned til Les Praz de Chamonix og følger elven derfra enten med lokalbuss eller til fots til sentrum av Chamonix. Men nedstigningen i sikk sakk langs svingende skogsstier, er noe mer fredfylt og idyllisk enn å la seg frakte av den elektriske banen.
"Storbyidyll"
Alpebyen og turistsenteret Chamonix ligger midt i Chamonix-dalen, på begge sider av elven Arve. Fra å være en rolig liten landsby, utviklet Chamonix seg, takket være den stadig økende turistinteressen. Allerede i 1855 hadde Chamonix ni hoteller. Men nettopp dette året opplevde byen en ødeleggende brann. Den byen som ble bygget opp igjen, ble en agglomerasjon av flotte hoteller og restauranter, og fikk etterhvert også en viss forretningsvirksomhet, for å tilfredsstille de tilreisende fra hele Europa. Og turistinteressen ble ikke mindre etter at Chamonix arrangerte de første olympiske vinterleker i 1924.
I dag er Chamonix en by med ca. 10 000 innbyggere, utallige restauranter, nattklubber og hoteller, og en betydelig mengde turister sommer som vinter. Byens største attraksjon er selvsagt fjell og friluftsliv, men det finnes også annet å oppleve.
I det vakre gamle bypalasset finner vi i dag alpinmuseet (Musée Alpin), som forteller hele Chamonix-dalens historie frem til i dag, og har en avdeling for alpinforskning, samt et stort materiale som omhandler alle tindebestigningsforsøk, ekspedisjoner og pionerer innen alpinisme. De store tindebestigere setter i det hele tatt sitt preg på den lille byen. Her kan vi blant annet beundre skulpturer av de to Mont Blanc-erobrerne Balmat og Paccard. Ellers er det svært populært å la seg transportere til toppen av Aiguille du Midi og den imponerende høyde av 3842 m.o.h.. Med le Téléphérique (taubanen) tar turen frem og tilbake mellom to og fire timer, avhengig av trafikken. Ikke fullt så høytstigende, men absolutt både sjarmerende og imponerende, er en tur med det legendariske lille toget opp til Montenvers (1913 m.o.h.). Slik reiste forrige århundres herrer, damer, ministre, konger og dronninger opp til breen La Mer de Glace og ærverdige Hôtel du Montenvers. Her finnes i dag et spennende alpinmuseum, og en kan dessuten besøke isgrotten inne i selve breen.
Siste, men ikke minst interessante turistmål i Chamonix, er helt gratis. Er du i Chamonix må du ta deg tid til å besøke byens kirkegård. Utseendemessig er den som franske kirke-gårder flest, men tar en seg tid til å studere gravenes minneinskripsjoner og se på de nye og gamle fotografiene, forstår en hvor mange liv som har fått en brå slutt på grunn av de forheksete fjellene. Det er umulig ikke å bli rørt av minnedikt over unge skiløpere som aldri kom tilbake, om modige, men mislykkete ekspedisjoner, om drømmene til alle dem som lot seg lokke, og om minnene til de sørgende som ble igjen. Denne kirkegården sier mer enn noe museum - mer enn noen historiebok.
