Reiseskildring Bordeaux Cognac
Bordeaux & Cognac
På tokt mellom vann og vinranker
APERITIFF
Det var bare et spørsmål om tid før det gikk opp for oss.
Gjennom skandinavisk vintermørke, hustrige minusgrader og et glass bordeauxvin eller to – eller muligens over konjakken – kom tanken krypende. Tanken om at de antakelig hadde skjønt et og annet, de som en gang i tiden fant veien til strøk i Europas vestlige trakter, rundt den 45. breddegrad.
Cro-Magnon-mennesket for eksempel, som holdt til i dagens Sørvest-Frankrike mens isen fremdeles lå tykk over Norge og Sverige. Eller Julius Cæsar og hans tropper som avsluttet gallerkrigene med å innlemme nettopp den landsdelen i sitt store rike. Og alle som fulgte på gjennom århundrene; engelske konger, britiske og nederlandske handels-menn, norske konjakk-gründere ... og ikke å forglemme de tusener av pilegrimer som fra middelalderen til vår egen tid har tatt seg fram gjennom dette landskapet på vei mot den hellige Jakobs grav i Santiago de Compostela i Spania.
– Dette er forgjengere verd å følge, tenkte vi, mens minusgradene haglet mot vindusruta. – Vi vil også ut på sørfranske veier!
FORRETT
Til "Vannets land" (Dag 1)
Ferden går til regionene Aquitaine og Poitou-Charentes på Frankrikes Atlanterhavsside, distrikter som til sammen utgjør omtrent 13 prosent av det store landet. Det er et vennlig område; mildt og fruktbart, med lett bakkete, dyrket eller skogkledt landskap i nord og øst og endeløse sandstrender i vest. Mot sør brer det seg vidstrakte vinmarker, samt partier med skog og myrland inntil mer dramatisk landskap overtar når man nærmer seg Pyreneene og spanskegrensen.
Aquitania, "Vannets land", kalte romerne det da de erobret området på femtitallet før Kristus. Kanskje var det både havet, myrene og de mange livgivende elvene de siktet til. Sikkert er det at de kom, så og vant. De inntok og overtok den keltiske bosetningen Burdigala nær utløpet av elven Garonne, og skapte en velstående provinsby som etter hvert ble den byen vi kjenner som Bordeaux. Den har vært Sørvest-Frankrikes ubestridte hovedstad fra den gang til i dag.
Mens de gamle romere enten kom sjøveien eller til fots og til hest over land fra Middelhavskysten via Toulouse, der de etter hvert anla en solid romervei (Via Tolosa), kommer dagens reisende med fly, bil eller tog. Med et moderne TGV-tog gjør vi de nesten 600 kilometerne fra Montparnasse-stasjonen i Paris til Bordeaux St. Jean på rundt tre timer. Og vips er vi i en landsdel der sola skinner mer enn 2000 timer i året, og middeltemperaturen fra mai til oktober er på drøyt 22 grader. Om vinteren kryper den sjelden så langt ned som til null, og mange mener Frankrikes beste klima er å finne nettopp her.
Vin og mer til
Gunstig klima kombinert med dyrkbar mark, et rikt hav og gode kommunikasjonsmuligheter både til lands og til vanns, har gjort Bordeaux og omegn til det det er, og det er ingen hemmelighet at mye handler om vin. Vinmarkene rundt Bordeaux er på mer enn 100 000 hektar, og det produseres rundt 700 millioner flasker hvert år. Vinproduksjonen gir arbeid for en rekke yrkesgrupper: agronomer, ønologer, bøkkere, destillatører, transportører, glassprodusenter og korkprodusenter. Og handelsfolk, så klart. Man regner at vinproduksjonen gir rundt 25 000 arbeidsplasser direkte og minst like mange indirekte på disse kanter.
Men selv om Bordeaux hovedsakelig forbindes med vin, kan det være verd å titte nærmere på byen av helt andre grunner. For eksempel fordi den er riktig vakker der den ligger, på venstre bredd av elva Garonne, inne i en buktning med form som en månesigd – noe som en gang i tiden ga byen det poetiske tilnavnet port de la lune, månens havn.
Fra "Lille Roma" til Bordeaux
"Ta Versailles og legg til Antwerpen, så har De Bordeaux," sa Victor Hugo. Han hadde lagt merke til de mange flotte bygningene og plassene som ble anlagt i byens store blomstringstid på 1700-tallet. Bare ta en titt på det vakre Grand Théâtre som ble bygd i perioden 1755 til 1780, så forstår du hva han siktet til!
Sin første storhetstid hadde Bordeaux imidlertid under romerne som styrte her i rundt fire hundre år fra Cæsars tid. "Lille Roma" skal byen ha blitt kalt, et livlig handelssentrum som visst ikke manglet noe. Det var forresten romerne som begynte å dyrke vinranker rundt byen – av den enkle grunn at de ikke ønsket å betale toll for vin som ble fraktet på Via Tolosa fra Middelhavet. Særlig mange spor av romernes epoke ser du ikke i dagens Bordeaux, men sentrum ligger fremdeles der romerne anla det. Deres hovedakse nord–sør gikk der dagens gå- og handlegate Rue Ste. Catherine ligger, og deres forum lå der Place de la Comédie ligger i dag.
Etter at Romerriket vaklet og falt, kom mer usikre tider, med invasjoner av mange slag, og for Bordeaux sin del startet den neste gode tiden med tilknytning til en annen sterk, fremmed makt: England. En mektig dame, Eleonore (Alienor på fransk) av Aquitaine, giftet seg med kong Henrik Plantagenet av England i 1137, og hennes store landområde skulle forbli engelsk i over tre hundre år. Området, og ikke minst byen Bordeaux, fikk mange handelsprivilegier som de blant annet levde høyt på under hundreårskrigen, så det var ikke bare glede over å komme under den franske kronen ved krigens slutt i 1453. Handelen gikk nedover og innbyggernes humør likeså. Så gjenstridige skal de til tider ha vært at Ludvig 14. for sikkerhets skyld fastsatte en maksimalhøyde på husene for å hindre at undersåtter med krigerske tilbøyeligheter skulle sikte inn kanoner mot slottet Château Trompette. (Slottet ble for øvrig jevnet med jorda under revolusjonen. Det lå der du finner den åpne plassen Esplanade des Quinconces i dag.)
1700-tallet skulle bringe ny velstand. Vinproduksjonen svingte seg opp igjen, kvaliteten ble forbedret, og ikke minst: skipsfarten til og fra koloniene gjorde Bordeaux til Frankrikes viktigste havn. Handelen blomstret, og byen hadde riktig gode dager inntil revolusjonen startet en ny nedgangsperiode. Men også den ble overvunnet, og byen kom seg på fote igjen, om enn til en mindre framtredende posisjon enn tidligere.
Ny tid, ny giv!
I vår egen tid, med lite skipsfart og store samfunnsendringer, har Bordeaux strevd med å finne seg selv, nærmest ligget litt i dvale i stedet for å stile framover. Men nå er byen utvilsomt i ferd med å våkne!
Byens folketall har i senere år vokst raskere enn lands-gjennomsnittet, og entusiastisk byutvikling pågår på mange felt. Ikke minst har byen blitt både vakrere å se på og hyggeligere å ta seg fram i! Et tidligere ganske ugreit bysentrum har blitt det rene fotgjengerparadis etter at en rekke gater ble stengt for alle andre kjøretøyer enn trikk og biler med spesialtillatelse. I løpet av de siste årene har Bordeaux blitt trikkeby med tre linjer og flotte, sølvgrå trikker. Supermoderne er de, uten ledninger, men med strømførende skinne som bare overfører strøm når trikken er i kontakt med den. Så du trenger ikke være redd for å tråkke på skinnene når du er ute og spaserer. Og spasertur bør du unne deg, enten du vil kikke litt på det meget svulstige monumentet over lokale revolusjonsmotstandere, Monument aux Girondins, på Place des Quinconces, stige storøyd opp den fantastiske 12 meter høye vindeltrappa i vinhandelen L’intendant i nr. 2, Allées de Tourny eller lete etter besynderlige steinansikter, såkalte mascarons, over dører og på fasader. Det skal være rundt 3000 av dem, så det kan ta litt tid om du satser på å finne alle, men noen får du garantert øye på, for eksempel om du rusler ned til elva og børsplassen, Place de la Bourse. Elvebredden er for øvrig i seg selv verdt spaserturen.
Elvebredd med nytt liv
Elva Garonne har vært Bordeaux’ livsnerve i hundrevis av år, og det var her alle de store lagerhusene ble bygd i skipsfartens gullalder. Senere vendte byen ryggen til elva, men i løpet av de aller siste årene har utviklingen blitt målbevisst snudd. Elva skal tilbake i bybildet og få heder og verdighet på ny! Fasadene mot elva pusses opp, kafeer og restauranter etablerer seg på båter og kaier, du kan promenere langs bredden eller ta en tur med sightseeing-båt. Lagerhusene, les hangars, ombygges til moderne kultursentre eller til kjøpesentre. Nå gjenstår snart bare å få orden på biltrafikken over elva.
La Garonne har nemlig vært en årelang kilde til trafikal frustrasjon. Den er mer enn 500 meter bred og skiller det gamle og tradisjonsrike Bordeaux på venstre bredd fra moderne forsteder på høyre. Selve Bordeaux har rundt 230 000 innbyggere, men med områdene omkring blir tallet over 700 000, og dermed sier det seg selv at tusener av mennesker stadig må ut på elvekryssing. Kapasiteten på bruene ser aldri ut til å bli stor nok. Den eldste og vakreste brua, Le Pont de Pierre, Steinbrua, var alene om oppgaven fra 1830 til 1965. I dag finnes det fire bruer, men trafikken korker seg like fullt, og trikken har ikke eliminert problemet. Byadministrasjonen mener imidlertid at det går rett vei, og at trafikktrøbbelet skal være en saga blott innen 2010.
Og selv om innbyggerne fremdeles sukker når de står fast i kø på en av bruene, så sies det at de fleste av dem er svært godt fornøyd med byen sin. Bordeaux er en levende universitets- og kulturby som ser ut til å ha tatt godt grep om det 21. århundre. Vinen har fremdeles sin selvskrevne plass i bildet. Det satses for fullt på å møte konkurransen fra andre vinproduserende land ved å gjøre byen til et av verdens fremste sentre for vinteknologi. Den store vinmessen Vinexpo arrangeres her annet hvert år, med tusener av utstillere og besøkende fra hele verden. … Men det trengs selvfølgelig ingen messe for å komme på besøk, her ønskes vi hjertelig bienvenue til oppdagelsesferd året rundt!
HOVEDRETT
Til “landet midt i vannet” (Dag 2)
Og det er jo ut på veien vi skal! Ut og utforske le Bordelais, som Bordeaux-området kalles på de innfødtes språk.
Ut av Bordeaux bærer det, i retning nord/nordvest, mot den delen av le Bordelais som bærer navnet Médoc. Noen kilder sier at navnet kommer fra en keltisk stamme ved navn meduli, andre hevder at det har sitt opphav i det latinske media aquae, ”midt i vannet”. Hva som enn er riktig, så kan vannteorien passe godt siden denne landtungen ligger mellom det mektige Atlanterhavet og elveutløpet Gironde. – Hva, Gironde? spør du kanskje. Elva het da vitterlig Garonne for bare noen linjer siden! Jovisst, men noen mil nord for Bordeaux renner både Garonne og elva Dordogne ut og danner det felles elveutløpet (estuariet) Gironde – nærmest en trang fjordarm med brakkvann og kraftige tidevannsforskjeller.
Girondes lås
På Médoc-halvøya, ikke langt fra Cussac ligger Fort Médoc, et festningsverk som ble konstruert av den store festningskonstruktøren Vauban på 1690-tallet. Innseilingen til Bordeaux har til alle tider vært strategisk viktig. Her kunne både pirater og fremmede makter komme seilende med ondt i sinne, og kong Ludvig 14. så med egne øyne da han var på besøk i 1659, at nøkkelen til Bordeaux var nettopp passasjen mellom Cussac og Blaye. Det lå allerede et citadell i Blaye, men kongen ble fascinert av ideen om å kunne “låse” Gironde, og da trengtes mer. Vauban tok jobben, og resultatet ble et fort på vestsiden som korresponderte med et lite fort på øya Pâté og citadellet i Blaye. I tilegg til at fortene utgjorde ei kraftig forsvarslinje med sine kanoner, skal de ha hatt et sinnrikt system for å trekke kjettinger over elva og regelrett sperre den av. Det sies også at man anla ganger under Gironde der man kan spasere tørrskodd mellom de tre fortene den dag i dag. Men det spørs om noen vil fortelle oss hvor nedgangen er skjult.
Under Napoleonskrigene mellom 1798 og 1815 blåste det hett rundt franske kystfort. Erkefienden England var stadig på tokt, noe som blant annet er livlig beskrevet i C.S. Foresters Hornblower-bøker og Patrick O’Brians romaner om kaptein Jack Aubry. Et av basketakene Hornblower og hans skipskamerater har med franskmennene, foregår nettopp her ved Fort Médoc i Gironde. I virkelighetens verden kom den engelske flåten seilende inn Gironde i april 1814, men de ble effektivt tvunget til retrett. Låsen i Gironde fungerte.
Pauillac med vin og møre lam
Lenge var det knapt farbare veier over land i Médoc. All viktig transport gikk på Gironde, og landsbyene havnet naturlig nok der hvor det var gunstig å anlegge en havn. Det var ikke like lett overalt i dette elveutløpet hvor tidevanns-forskjellene er store og bunnen mange steder er lumsk. Steder som dugde, var blant andre Margaux, St. Estephe, St. Julien og Pauillac – kjente navn for vin-entusiastene. (Nå sies det også at de beste vinmarkene i Médoc er de som har utsikt til Gironde, og da stiller markene rundt de fire nevnte stedene riktig sterkt.)
Pauillac er den eldste byen i Médoc, og med sine drøyt 5000 innbyggere er det den største og betydeligste. I tillegg til å by på en rekke gode viner som blir behørig presentert i “Vinens og turismens hus”, La maison du tourisme et du vin
(åpent hver dag hele året),kan byen skilte med utsøkt sjømat og ditto lammekjøtt. Lam fra Pauillac er en nøye kontrollert vare. De slaktes når de er mellom 11 og 15 kilo, maks 75 dager gamle, og de skal ikke være avvent fra morens melk. Dette gir et lyst, mørt kjøtt med mild smak som har mange gourmet-tilhengere. Av sjømaten som er typisk for Gironde, kan nevnes en ganske spesiell skapning: la lamproie, niøye. Den trives godt i brakkvannet her i elveutløpet, og serveres gjerne med purre og vinsaus.
Château-land
I byen Pauillac får vi utdelt syklene våre og entrer inn i det som kanskje er verdens største område for kvalitetsvin. Men slik har det ikke alltid vært. Riktig nok kom romerne med sine vinstokker for to tusen år siden, men her ute i Médoc var det ikke mye jord å putte vinstokkene i. Det var lenge et usselt område dekket av skog og vasstrukken sump. På 1600-tallet satte imidlertid kong Henrik 4. i gang et stort prosjekt for å gjenvinne jord i mange myrlendte distrikter i Frankrike, og til Médoc kom en gruppe svært dyktige nederlandske dreneringseksperter – déssicateurs – for å ordne opp. De anla dreneringsgrøfter, jalles, endret landskapet, og la grunnlaget for Bordeaux-distriktets vin-berømmelse.
I første omgang ser kanskje ikke landskapet så imponerende ut, det er ganske flatt, og tettstedene er ordinære nok. Mon tro hvor disse myteomspunne vinslottene befinner seg? Rundt neste sving, kanskje?
Det er for øvrig ingen mangel på skilt merket château på disse kanter, og det kan komme som en overraskelse at et slott slett ikke alltid er et slott. Château låter jo som en staselig bygning med både tårn og spir, ballsaler og spøkelser, men i virkeligheten kan det godt være både puslete, nedslitt og enkelt, uten så mye som restene av et bitte lite tårn. Det kan til og med være et helt alminnelig hus! Til gjengjeld pleier eieren å ha ganske mange mål jord når stedet heter château.
I tillegg til château kan man støte på både domaine og clos på veiskilt og vinetiketter. Førstnevnte betyr egentlig "eiendom", og sistnevnte betyr "inngjerdet område". Nåvel, château eller ei, det er ikke fritt for at mange av gårdene her omkring ser ut til å være i godt hold. Vinproduksjonen er fremdeles god butikk, selv om det ikke lenger bare er tradisjonsrike familiegeskjefter. En del gårder er blitt kjøpt opp av investorer utenfra, blant annet fordi franske arvelover gjør det tøft for en arving å kjøpe ut søsknene sine. Så kanskje er det muligheter for oss også til å investere i en vingård?
Til noble St. Estèphe
Fra Pauillac tråkker vi nordover mot St. Estèphe. Landskapet har nå blitt både frodigere og mer kupert, og veien snor seg rundt små bakketopper. Vi er i traktene til berømtheter som Château Lafite Rothschild og Mouton Rothschild, og selv om akkurat disse ligger meget diskré bak sine rader av piletrær, er det flust av lyse, lekre stasgårder å se. Så også i St. Estèphe. Det er en stolt liten kommune med både våpenskjold og motto, må vite. Skjoldet prydes av tre kamskjell, en drueklase og en båt, og mottoet er intet mindre enn Noblesse oblige, noblesse demeure, “adelskap forplikter, adelskap forblir”. Man kan undres om revolusjonen gikk dem hus forbi på disse kanter …
I alle fall liker de å holde på stilen fra svunnen tid, og flunkende nye slott bygges gjerne som tro kopier av bygninger fra 1700- eller 1800-tallet. Château Beau Site, for eksempel, er bygd etter det siste årtusenskiftet og er knapt tatt i bruk, men det kan du vanskelig gjette når du ser det. For øvrig er det ingen fare om et slott mangler noe av historiens sus, når det til gjengjeld kan skilte med en av distriktets eldste vinkjellere! Det er i vinkjelleren de stolte tradisjonene sitter i Médoc.
Gjennom furuskogen
Fra St. Estèphe vender vi så smått ryggen til Gironde, og etter hvert som vi triller mot nordvest, blir vinrankene færre og furutrærne flere. Furuer har vi riktig nok sett hele veien, enslige ”tuntrær” eller ei klynge hist og her, og vi kan trygt sitere salig Plutark som sa:”Der furuene vokser, gir også rankene god vin”. Men nå er vi på vei inn i en gedigen furuplantasje uten så mye som en drueklase å se.
Furuskogen her strekker seg sørover langt inn i fylket Landes og utgjør Europas største plantede skog. Den er resultatet av et to hundre år gammelt planteprosjekt som i sin tid ble startet for å holde på flygesand. Det var rett nok godt med skog i Médoc i riktig gammel tid, men gjennom århundrene ble den hogd, og på 1700-tallet var det knapt noe igjen. Ørkenaktig landskap trengte østover, og flygesand var et problem helt inn til Bordeaux. Fra 1780-årene satte man i gang med planting; strå på vestsiden av sanddynene langs kysten, busker og furutrær på østsiden. Mer enn en million hektar skog ble skapt på denne måten. I tillegg til å holde på sanden, ga furuskogen kjærkomne inntekter fra terpentinframstilling og trevirke. Disse virksomhetene er mindre viktige i dag, men skogen preger området med sitt plante- og dyreliv. Her kan man treffe på både villsvin og genetter (snikekatter), men det spørs om de titter fram når vi sykler forbi.
Ah, l’océan! (Dag 3)
La en ting være helt klar: På disse kanter snakker man ikke om noe så puslete som la mer, “sjøen”. Nei, her er det l’océan, “havet”, det dreier seg om. Stort, mektig, endeløst, voldsomt, vakkert og strake veien til Amerika. De innfødte legger ikke skjul på at deres océan stiller i en ganske annen klasse enn den lille pytten av et Middelhav borti øst som ikke har flo og fjære engang. Ærlig talt!
Den bølgende Sølvkysten
Fremad bærer det, med Atlanteren til venstre, furuskog til høyre og frisk havbris i håret. Bademulighter mangler ikke i dag, men dette er et hav som krever respekt, så ta alle eventuelle fareskilt til følge, enten de gjelder bølger eller sanddyner. Baignade interdite betyr bading forbudt, og ordet danger betyr fare, som på engelsk..
Bølgene kan være imponerende på Sølvkysten, Côte d’Argent, som kyststripa her nede i sørvest kalles. Det er ikke uten grunn at store mesterskap i surfing avholdes på disse kanter, for eksempel i byer som Lacanau og Hossegor litt lenger sør.
I den lille sommerbyen Soulac-sur-Mer kan badegjestene imidlertid kose seg trygt på fire bevoktede strender, og kanskje tar du deg tid til både en dukkert og en promenade langs Boulevard de Front de Mer (hm, den burde da hete Boulevard de Front de l’Océan.) før du fortsetter friskt mot nordspissen av Médoc. Ta forresten en titt eller tre på de mange sjarmerende gamle ferievillaene i ellevill stilblanding! Kanskje vil du også legge inn et lite besøk i middelalderkirken Notre Dame de la Fin des Terres (”Vår Frue av Verdens Ende”). Den var tidligere nesten borte i sanden, men ble gravd fram på 1800-tallet og står i dag på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
En mils vei nord for Soulac ligger Pointe de Grave, hvor vannveien venter oss. Når ferja legger ut, kan vi vinke farvel til Médoc for denne gang, før vi retter blikket framover mot den andre siden av Girondes utløp, og hilser bonjour til et nytt fylke og en ny region: Charente-Maritime i Poitou-Charentes.
Royan – by med badehistorie
Velkommen til Royan, en av de mest tradisjonsrike av vestkystens badebyer!
Da sjøbad kom på moten i det finere borgerskap i andre halvdel av 1800-tallet, var årvåkne byadministratorer i Royan raske på labben. De la kvikt til rette for soignerte badegjester, og innen få år var dette blitt kystens badested nummer én. På 1890-tallet hadde byen utrolige 170 000 gjester i sesongen!
I dag er nok stilen noe mindre sofistikert enn den gang damer i fotside kjoler og herrer med stråhatt møttes til promenade på stranden om ettermiddagen (og det ble publisert daglige lister over hvilke notabiliteter som var ankommet siste døgn!), men et populært feriemål er Royan fremdeles, med rundt halvannen million gjester i året.
Byen har flere lune bukter, såkalte conches, med fin, hvit sand som gir flott kontrast til mørke, forrevne klipper. Vårt tilholdssted er Conche de Pontaillac, litt til venstre for sentrum. Der ligger også byens kasino, så om euroene brenner i lomma, er det mulig å bli kvitt dem på både blackjack og rulett. Men kanskje foretrekker du noe mindre risikofylt, som et besøk i hageanlegget Les Jardins du monde litt nord for bysenteret. Er du orkidéentusiast eller bonsai-amatør, bør du ikke la sjansen gå fra deg! I utendørsavdelingen kan du rusle i Toscana-landskap, fortape deg i bambuslabyrinten eller finne roen i den lille zen-hagen.
Klippevandring
Dagens Royan består stort sett av bygninger ført opp de siste seksti årene, ettersom byen nesten ble jevnet med jorda under de alliertes bombing i april 1945. Noen av de gamle stasvillaene fra La Belle Epoque rundt år 1900 kom imidlertid uskadd fra det, og de står fremdeles med sine utspring og tårn langs klippene mellom Pontaillac og havnen. En idyllisk spaservei går langs kanten av klippene, og den kan anbefales på det varmeste! Skal du på kveldstur, og synes det er kjedelig å gå fram og tilbake samme vei, er et godt tips å ta raskeste gate (Avenue de Pontaillac) inn til byen, og deretter klippeveien tilbake til Pontaillac-bukta. Da har du nesa mot den synkende sola under klippepromenaden. Spaserturen langs klippene tar en drøy halvtime, så beregn en times tid på hele runden.
Langs klippekanten vil du se flere små, firkantede fiskehytter med nedsenkbare kjempe-håver. Disse kalles carrelets og er typiske for distriktet. Håven senkes rett og slett ned i sjøen, og reker, småflyndrer og annen sjømat hentes opp.
Når du nærmer deg stranda i Pontaillac-bukta, kan du gjøre en ganske annen observasjon. Ta en grundig titt nedover klippene, og du vil oppdage noen pussige groper i berget. Badekar, for å være presis. Badekar beregnet på helsebot. Sjøbad var slett ikke noe man drev med bare for fornøyelsens skyld den gang på 1800-tallet, for doktoren kunne beordre en saltvannskur. Det var en lege, dr. Auguste Guillon, som i 1872 sørget for å få hogd ut disse badekarene. De er riktig fiffige, for de fylles av seg selv ved høyvann, og deretter varmes vannet opp av sola. Pasienten kan dermed bløtlegges i helsebringende, lunkent vann. Er karene fulle når du kommer forbi, kan du jo stige ned trappene og dyppe deg nedi!
Utsikt til ”havets Versailles”
Når natten senker seg over Royan, er det to steder det garantert lyser: på kasinoet i Pontaillac og fra Cordouan-fyret 7 kilometer vest i havet. Og mens kasinoet kun har historie fra 1800-tallet, har det lyst fra Cordouan i godt over seks hundre år. Det første tårnet som var 16 meter høyt, ble bygd rundt 1360 etter ordre fra det engelske kongehuset. Området lå jo under England, og engelskmennene hadde behov for å beskytte skipstrafikken til Bordeaux.
Det første tårnet ble stadig ødelagt av et brutalt Atlanterhav, og i 1584 besluttet Henrik 3. at en nykonstruksjon måtte til. Byggingen gikk inn i etterfølgeren Henrik 4.s regjeringstid, og tårnet ble tatt i bruk i 1611. Det ble et solid steintårn utenom det vanlige. Ikke bare er det høyt – 67,5 meter pluss sokkelen på 8,3 meter – men det fikk etter hvert både kapell og en såkalt “kongelig leilighet”; kjekt å ha i tilfelle en eller annen konge skulle komme drivende i land. Så har visstnok aldri skjedd, men like fullt har tårnet tilnavnet Le Versailles de la mer. Tårnet var en av de to første bygningene som ble klassifisert som historiske monumenter i Frankrike. Det skjedde i 1862, og den andre bygningen som fikk samme ære, var Notre Dame-kirken i Paris. Men “historisk monument” betyr slett ikke “død severdighet”. Med dagens 6000 watts lyspære sikrer Cordouan-fyret ferden til skip opptil 40 kilometer unna.
Salt og østers (Dag 4)
Kofferten står på hotellet der vi har nok en overnatting og vi tar en rundtur fra Royan. Først gjennom furuskog og deretter innover mot le marais, sumpområdene, perfekt for både oppdrett av østers og for saltproduksjon. Vi besøker en produsent for hver av delene i den lille byen Mornac sur Seudre som står på listen over Frankrikes vakreste landsbyer. Etter lunsj kan du velge kort eller lang rute tilbake til Royan
Marked med marsipanlokk (Dag 5)
Fra Royan går vår rute innover i landet, men kanskje vi skal ta en liten kikk på et av byens særegne bygg før vi gir oss landeveien i vold? Markedshallen er et eksempel på betong-stilen fra gjenoppbyggingen i 1950-årene, men tro det eller ei, den er vel verd et besøk! Fra utsiden kan den minne om et gedigent kamskjell – eller ei kjempekake med bølgende marsipanlokk. Inne oppleves det runde rommet som lett og lekkert med lysåpninger i taket som nesten bringer tankene til Pantheon i Roma. Og hvilket utvalg av matvarer fra både land og hav! Særlig diskene med sjømat kan få en nordmann til å gjøre meget store øyne. Små skjell, store skjell, runde østers, flate østers, fisk med uante navn, strandsnegler, blekksprut! Ikke akkurat egnet til sykkelniste, men det gir iallfall en vag anelse om hva kjøkkensjefene i Poitou-Charentes har å leke seg med, enten de skal besørge lokale spesialiteter som mouclade (blåskjell i fyldig fløtesaus, ofte med en touch av karri), eller de er i humør til å eksperimentere.
Romansk kunst
Når vi har lagt havet bak oss, kommer vi inn i et terreng med dyrkede åkrer og små skogholt. Her og der rusler kyr på beite, kanskje i selskap med et og annet rufsete Poitou-esel, en solid liten skapning som har vært oppdrettet i distriktet i hundrevis av år. Innimellom ligger små eller bittesmå landsbyer, alle med sine karakteristiske små, trinne, trivelige, grå og trygge kirker. De ligger der med solid kontakt med underlaget og kanskje også med høyere makter. Iallfall må det ha vært ønsket til de som bygde alle kirkene for omtrent tusen år siden.
I regionen Poitou-Charentes finnes omkring 600 romanske kirkebygg. De ligger som perler på snorer langs de gamle ferdselsveiene, blant annet langs Via Turonensis, den vestligste av de fire pilegrimsrutene som gikk gjennom Frankrike til Santiago de Compostela. De er en arkitektonisk arv fra perioden 900 til 1200, før den gotiske byggestilen tok over. Den romanske stilen er som navnet sier i slekt med romersk byggeskikk, med runde buer, krysshvelv og tønnehvelv. Murene er tykke for å bære de tunge hvelvene, og lysåpningene er små.
Dekorasjonene i de romanske byggene er påvirket av både orientalsk, keltisk og nordafrikansk tradisjon, og er ofte svært så fantasirike. Et frydefullt utvalg av figurer og border utfolder seg i relieff på døpefonter og karmer. Bare titt innom noen av kirkene underveis, for eksempel den lille kirken i Corme-Ecluse. Den har et flott knippe av litt forvitrede, men fantastiske dyremotiver rundt døråpningen og er for øvrig et nydelig eksempel på den lokale byggestilen.
En hvil i pilegrimsånd
I Corme-Ecluse gjør vi som de gamle pilegrimer pleide å gjøre; vi tar en pust i bakken hos dominikanernonnene på deres frodige, grønne eiendom i nr 7. Allée des Dominicaines. I gammel tid var dette et kloster, men på 1900- og 2000-tallet har funksjonen vært mer som et gjestehus og hvilehjem. Helt inn i forrige århundre utgjorde pilegrimer på vei til Santiago de Compostela en stor del av de besøkende, og rundt tretti nonner hadde sitt virke her. I dag er de kun fem dominikanersøstre og noen få ansatte. De har 21 rom og tar hovedsakelig imot eldre mennesker som får bo på hjemmet i kortere eller lengre perioder. Eventuelt er gjestene mennesker som ønsker å trekke seg tilbake i ro og fred en stund. Om sommeren er familier velkomne på sommerferieopphold – og syklister fra det høye nord må gjerne innta sin lunsj under trærne.
Tid for en hjertestyrker
Vi har nå syklet oss inn i konjakkland, og det kan vel være på høy tid å inspisere produksjonen av den lokale spesialiteten! Eller vent litt, konjakkens hemmeligheter skal få bero enda en stund, men la oss ta en titt på den mindre berømte lillebroren til le cognac, hetvinen pineau de charentes! Det er også en lokal spesialitet, framstilt av druesaft og konjakk. Ifølge myten skal den ha blitt til da en bonde i 1589 ved en glipp helte druemost opp i ei tønne med eau-de-vie. Han satte vekk tønna og glemte den, men da han noen år seinere kom til å trenge ei ekstra tønne, hentet han den fram igjen og oppdaget at den nå inneholdt en gyllen, søtlig, velsmakende drikk.
I dag finnes le pineau i hvit og rosé, og la deg ikke forvirre av at den hvite er gyllen og roséen er mørkerød! Den brukes i en rekke lokale matretter, drikkes kjølig som aperitiff og til desserten, og skal være perfekt til foie gras, Roquefort eller sjokoladekake – og selvfølgelig til å gi ekstra krefter til trofaste sykkelbein de siste kilometerne inn til Saintes.
I romersk stil
I den gamle kulturbyen Saintes ved bredden av Charente kan du bytte sykkelantrekket med romersk toga og passe utmerket inn i omgivelsene. Iallfall om du besøker det svært godt bevarte amfiteatret fra år 40 e.Kr. (den gang byen het Mediolanum Santonum). Teatret er ikke bygd med frittstående murer som Colosseum i Roma, men er anlagt i et et søkk i terrenget, slik at skråningene gir naturlig grunnlag for sittetribuner rundt arenaen. Det skal ha vært plass til omkring 15 000 mennesker i teatret, så dermed kunne størstedelen av byens befolkning – anslått til omkring 20 000 i år 100 e.Kr. – møte fram til gladiatorkamper og annen blodig moro.
Et annet tydelig spor av romertiden er Germanicus’ bue som står på østsiden av elva. Den hadde tidligere funksjon som byport, innlemmet i ei bru over Charente, men da brua ble revet i 1843, ble buen flyttet til plassen hvor den står i dag.
Om du så forlater både Germanicus-buen og romertiden og beveger deg noen hundre meter til i østlig retning, kommer du til et mektig klosterbygg fra middelalderen, Abbaye aux dames. Store deler av dette bygget er i dag musikk-konservatorium, men noen av rommene er bevart for historisk interesserte besøkende. Besøket er aldeles gratis, og om beina orker, ta en tur opp tårnet! Vokt deg for dueskitt, og nyt utsikten! Og ikke minst: Benytt sjansen til å se hvor forseggjorte små steinfigurer middelalderens kirkebyggere utstyrte tårnet med – høyt her oppe hvor omtrent bare duer og engler kunne forventes å se dem!
Ta en klostersang! (Dag 6)
Fra livlige Saintes, med sine 28 000 innbyggere og mange besøkende, drar vi atter ut i fredeligere trakter og bort fra allfarvei, nærmere bestemt til en stille og tilbaketrukket liten dalsenkning ikke langt fra landsbyen Burie. Der, med en liten skog på den ene siden, vinmarker i bakgrunnen og en frodig hage omkring, ligger det gamle benediktinerklosteret Abbaye de Fontdouce som en idyll hvor tiden har stoppet opp.
Det har navnet sitt fra ”den milde kilden”, La Fontaine Douce, som ligger bare noen hundre meter fra klosteret, og som fremdeles gir vann som risler gjennom klosterhagen og inn i det gamle vannsystemet under gulvene. Denne idyllen var lenge en forlatt ruin, men siden 1970-årene har den engasjerte eieren satset både tid og penger på utgravinger og restaurering. Klosteret er nå i ferd med å bli en liten perle av et kultursenter i området, og det holdes både private arrangementer og konserter her.
Klosteret ble grunnlagt i 1111 og vokste ganske raskt til å bli både viktig og velstående, blant annet takket være velvilje og pengegaver fra Eleonore av Aquitaine. Nedgangstider kom med 1500-tallets religionskriger, og klosteret kom aldri helt på fote igjen før den franske revolusjonen kom i 1789 og gjorde slutt på hele klosterdriften. Stein fra klosterkirken gikk til byggematerialer, og flere av rommene ble etter hvert brukt til lagring av vintønner.
Mye av fortidens bygg er dermed borte, men det er like fullt mye å se. Både munkenes forsamlingsrom, kapittelsalen, og det lille kapellet er i utmerket stand. Og når du er i kapellet, kan du prøve ut akustikken fra alteret – det er et utmerket sted å stå og ta en liten sang før siste sykkeletappe!
En by med bouquet
Og den siste etappen fører oss fram til den byen i verden – sannsynligvis den eneste – som konstant har en svak eim av at noen har knust en flaske edle dråper på neste gatehjørne – eller kanskje litt lenger borte. Ta det helt med ro, det er verken kvalmende eller ubehagelig, bare, tja, hjertelig til stede. Og hvis du setter din snusende nese i været og samtidig løfter blikket mot hustakene, ser du kjente navn som Hennessy og Martell i kraftige typer. Selv de mest kartblinde av oss slipper å være i tvil om hvor vi er havnet – vi har kommet til Cognac.
Cognac (Dag 7)
Cognac, som i dag er en by med rundt 20 000 innbyggere, er ikke noen spesielt gammel by i fransk målestokk. Den er kjent i skrifter fra 800-tallet, og en landsby skal ha vokst opp i tiden fram mot år 1000. Et kloster bygd i 1031 førte til ytterligere vekst, og etter hvert ble stedet til en livlig liten by.
Som så mange byer, har Cognac sin elv å takke for mye. La Charente som kong Henrik 4. kalte "den vakreste elva i mitt kongedømme", har brakt handel til Cognac siden middelalderen. Salt og vin var bærende elementer i distriktets økonomi, og båter lastet med disse to varene gikk i fast trafikk til og fra byen. Særlig handel med Nederland og De britiske øyer var viktig, og det var denne handelsforbindelsen som indirekte skulle bli konjakkens mor.
Den destillerte drikken som vi forbinder med navnet Cognac, og som er den bærende industrien i byen i dag, ble til på 1500-tallet. På den tiden var vinproduksjonen svært stor, og man greide ikke å få avsetning på alt. I tillegg kom at vinen holdt seg dårlig under transport. Nederlenderne begynte å bruke vinen til videredestillering i sitt eget land, men den smarte løsningen var selvfølgelig å destillere den til brennevin før utførselen fra Cognac. Produktet ble mer holdbart, og det tok betraktelig mindre plass. Slik startet den brennevins-produksjonen som skulle få verdensry noen århundrer seinere.
Den edle vare
De første produsentene var nederlendere, men etter hvert overtok franskmennene selv. Og ikke nok med det, i forrige århundre dukket også norske gründere opp, noe navn som Larsen og Braastad kan fortelle.
Metodene ble forbedret gjennom årene, og fra slutten av 1800-tallet har det vært regler, fastsatt av franske myndigheter, for hva som kan kalles konjakk. Noen av kravene er som følger: Druene må være fra et av seks definerte vinområder rundt byen Cognac, destilleringen må utføres to ganger på destillasjonsapparater som er tradisjonelle for distriktet, – og den må utføres innen 31. mars året etter innhøsting av druene. Videre må konjaken lagres i minimum to og et halvt år på eikefat, og eika kan ikke ha vokst hvor som helst, den må være fra skogene i Limousin i Midt-Frankrike.
En omstendelig prosess ... men vi som har lagt bak oss mer enn to hundre kilometer fransk landevei, kan vel tillate oss å bare nyte fruktene av den. Og merk; de fruktene, de kan nytes på mange vis, ikke bare til kaffen. Her i konjakkens hjemland er er det ingen som hever øyebrynet om du ber om en cognac schweppes (konjakk og tonic)som forfriskende drink. Den kombinasjonen er, hvor underlig det enn må høres, en klassiker – og smaker slett ikke verst.
DESSERT
Og så, før vi så smått snur nesa mot Paris og tilbake mot det høye nord, kan vi rusle omkring i Cognac, handle litt i butikkene i gågata Rue d’Angoulême eller kanskje gå på markedet i den store hallen på Place d’Armes. Kanskje titte innom kunstmuseet som kan skilte med både skulpturer av Rodin og malerier fra den store flamske perioden, eller bare promenere litt i parken rundt museet.
Er vi mette av inntrykk etter en uke i det milde Sørvest-Frankrike? Det kan hende, men dessert er det alltid plass til, ikke sant? Alle gode måltider bør jo avsluttes med en passende dessert. Glem det du vet om rødgrøt med fløte eller jordbær med melk og sukker. Her er det Caillebott som rår grunnen. Det er ingen rødgrøt, men en melkerett, og hva har man på den? Konjakk og sukker, så klart!
Det kan vi kanskje servere gjestene våre neste vinter når vi sitter bak doble vindusruter og drømmer om nye ferder på franske veier.
Tekst: Anne Stuhaug
