Vaiende hveteaks, en stjerne og det spesielle seksarmede korset – la croix pattée – symboliserer naturparken Vexin. Dette er fredelig jordbruksland og mild natur. Størstedelen av jordbruksarealet går til korndyrking, men også oljeplanter, sukkerroer og frukt produseres. I åsene og dalsenkningene er det dyrehold som overtar, blant annet kaniner, noe som gir en lokal delikatesse med det pussige navnet ”kaninkompott” – compote lapin. Nei, det er ikke kaninsyltetøy, men en kaninpostei. Man brygger også lokalt øl og lager honning, så bli ikke forundret om restaurantene skilter med ”kanin med honning og Vexin-øl” – lapin au miel et à la bière du Vexin – på menyen.
Le Vexin er en gammel fransk region som fikk navnet sitt fra veliocassene, en stamme som i hine hårde dage hadde sitt hovedsete i Rouen. Men våre gamle kjenninger vikingene veltet inn i området sånn på 800–900-tallet, og det fikk betydning for navngivingen i geografien. At mennene fra nord ga opphav til navnet Normandie, skulle være kjent nok. Når det gjelder det gamle Vexin, så ble det delt i to, fransk Vexin og normannisk Vexin, i år 911 da Gange-Rolv og franskekongen Karl med det noe puslete tilnavnet ”den enfoldige” (Charles le simple) møttes i Saint-Clair-sur-Epte og inngikk en avtale. Avtalen etablerte hertugdømmet Normandie på vestsiden av elva Epte og fransk territorium på østsiden. Det er ved den anledningen det sies at Gange-Rolv nektet å knele og kysse kongens fot i og med at en slik handling ville symbolisere at han var kongens undersått. Men han fikk en av sine menn til å kysse foten, imidlertid uten kneling. Gange-Rolvs mann skal ha tatt et grepa tak i kongens fot og løftet den til munnen – slik at kong Karl mistet balansen og gikk i bakken. Til stor fornøyelse for tilskuerne. Vel, vel – en utmerket historie å fortelle over mjødbollen i mørke, normanniske vinterkvelder …

La oss ikke foregripe begivenheter og geografi altfor mye! Vi er fremdeles i fransk Vexin, nærmere bestemt har vi trillet fra Val d’Oise og inn i fylket Oise i regionen Picardie. (Svært mange franske fylker har fått navnet sitt etter elver, og dette er intet unntak.) Fylkesgrensen går gjennom høydedragene et stykke nord for Bréançon. Der ligger også Vexins høyeste punkt, Buttes de Rosne, men det er ikke akkurat alpehøyder det dreier seg om, bare 217 meter.
Vår vei slynger seg fint gjennom åkerland og edelløvskog, og den som er en ivrig fugletitter, observerer kanskje noen spennende arter på veien. Vexin går for å ha et meget rikt fugleliv og er stoppested for mang en trekkfugl, ikke bare for sykkelfugler fra nord. Men også sykkelfugler må stoppe og hvile, og i Chaumont-en-Vexin kan det passe å vagle seg for natten. Om man vil ta en liten kveldsvandring i denne lille byen, som har ligget her i minst tusen år, så er det en fin promenade gjennom den smale Ruelle des Bauers som går opp bakken litt til venstre for kirken, rundt på oversiden av kirken og ned på den andre siden. Kirken, som er tilegnet Johannes døperen, er sengotisk i stilen og bygd på 1500-tallet.

Chaumont har bare rundt 3000 innbyggere, men som vi får se på ferden, er det nærmest en storby på disse trakter. Om kommunesammenslåing kan gi hete debatter i Norge, tro ikke at temaet er mindre brennbart i Frankrike! Ambisjoner om å begrense antall minikommuner er ikke så enkle å realisere. Landet har 36 682 kommuner, og mer enn ti tusen av dem har færre enn 200 innbyggere. Noen kommuner er triste, forfalne og fraflyttede, men andre er små koselige perler, og en slik perle kommer vi til tidlig på neste dags etappe: Reilly. En sann idyll med striglede blomsterbed, velholdte hus og praktfulle epletrær. Og kanskje verdens fineste ”telefonboks”! … Om den nå ikke fjernes i mobiltelefonens tidsalder. Skole og rådhus i lille Reilly er holdt i en utpreget patriotisk ånd; ikke nok med at de har det klassiske Liberté, egalité, fraternité skrevet inn på lekker turkis bakgrunn på veggen, men de har sannelig også lagt til Fidelité et persévérance, ”Troskap og standhaftighet”.
Landsbyens fine lille kirke, som er fra tusentallet, har et inngangsparti i treverk som nesten sender tanken til norske stavkirker. Og bordtennisbordet ved siden av kirken vitner om at de rundt 165 borgere av Reilly kan få styrket mer enn sin sjel når de er på kirkebesøk. Byen har selvfølgelig sin minnestøtte over falne i krig – som alle franske kommuner – og som alltid er det flest navn på listen fra første verdenskrig – La Grande Guerre. Men her får vi også en pekepinn om at vi nærmer oss Normandie med sine mange minnesmerker fra andre verdenskrig. På den ene siden av støtten står navnene på sju allierte flygere som falt i et tokt over Reilly 2. mai 1944 – altså en drøy måned før D-dagen.

Frodige epletrær og trinne kyr forteller tydelig at vi er på terskelen til Normandie, hjemstedet for eplesider, calvados og runde, trivelige oster. Grensen til regionen Normandie og fylket Eure går langs elva Epte som vi treffer på et stykke sør for stedet der Gange-Rolv og Karl hadde sitt tidligere omtalte knall-og-fall-møte i 911. Før vi møter elva, har vi også rukket å krysse en romervei – riktig nok aldeles uten å merke det. En av de viktigste veiene som romerne lot konstruere i Gallia, gikk fra Paris til Rouen – eller fra Lutetia til Rotomagus, for å holde oss til datidens språkbruk. Dagens franske Riksvei 14 følger mer eller mindre den samme traseen. Vi sniker oss trygt under den i løpet av formiddagen og fortsetter gjennom svale løvtunneler av eik og bøk og gjennom beitemarker der vi kan hilse kjekt til kyr, høns og hester. For la oss ikke glemme: Normandie er også hesteland. Noen av de flotteste stutterier i Frankrike ligger i Normandie, så det kan godt være meget, meget verdifulle firbente vi passerer. Fylket Eure er forresten også en av Europas største lin-produsenter, og i juni måned står linåkrene i lyseblå blomst – om enn ikke så lenge, hver enkelt blomst visner etter kun 6–7 timer.
Epte renner trofast sørover, og vi følger med. Men litt nord for stedet der den avslutter sitt eget løp og renner ut i Seinen, har vi avtalt et stevnemøte, et riktig blomstrende rendezvous med hagekunst og malerkunst. Vi er jo impresjonister på hjul, må vite, og hvor kan det være riktigere å la hjulene hvile litt enn akkurat i Giverny? Det er ikke store plassen, bare rundt 500 innbyggere. Til gjengjeld får disse innbyggerne besøk av rundt 500 000 gjester hvert år. Det skulle bli tusen på hver, så de kan ikke sies å ha det ensomt. Men de lar seg ikke skremme av antallet og tar vel imot sine besøkende. De har til og med greid det mesterstykket å la landsbyen beholde sin ro og skjønnhet, noe av det maleren Claude Monet så fra togvinduet en gang i 1883, og som han ble så sjarmert av at han ganske snart besluttet å flytte dit med familien sin.

For det er naturligvis Claude Monets verden vi skal titte inn i. Hans koselige rosa hus med knallgrønne vinduslemmer og ikke minst hagen hans, hagen som han var så mektig stolt av og som han selv mente var et større mesterverk enn noen av maleriene. Hagen er en fargefest fra tidlig om våren når påskeliljene titter fram, til langt utpå høsten når høstkrokusen samler seg i klynger på plenene og trærne etter hvert tar høstfargene på.
I dag er huset hvor kunstneren hadde sitt atelier, og hvor han malte de berømte vannliljene som henger i Musée de l’orangerie i Paris, bygd om til museumsbutikk, men hans hjem i bygningen ved siden av står omtrent som den gjorde da han levde. Det er et hyggelig hus, et hus med vennlig atmosfære, hvor man lett kan se for seg trivelige måltider inntatt rundt langbordet i den lysegule spisestua. Her skal Monet ha utvekslet favorittoppskrifter over lunsj med malervennene Cézanne og Renoir. Og om undertegnede skal gjette, så involverte antakelig mange av oppskriftene ferske egg. Iallfall er det flust med eggestativer å se i huset! Det mangler heller ikke beviser for at Monet tok hagebruk på alvor. Bokskapene hans rommer både Europeisk hageflora i 23 bind og en komplett samling av hagetidsskriftet Revue Horticole fra 1893 til 1925.
Både hus og hage var i en sørgelig forfatning da Monets sønn Michel testamenterte eiendommen til Det franske kunstakademiet, Academie des Beaux Arts, i 1966. Siden har det blitt lagt ned et stort arbeid i samvittighetsfull restaurering. Eiendommen drives i dag av en stiftelse og ble åpnet for besøkende i 1980. Huset som det står nå, skal være ganske eksakt som det var da Monet og hans familie bodde der, blant annet med Monets samling av japanske trykk på veggene, og hagen er holdt helt i malerens ånd. Den lille endringen er at den nå er tilrettelagt med grusganger som gjør at man kan se det meste uten å trampe ned tandre vekster med tunge turistføtter. Hele ti gartnere arbeider full tid med å se til alt som gror, og det er bare å ta hatten av for innsatsen deres og suge inn grønnfargene fra bladverket, hele regnbuen fra blomsterbedene, formene på trestammene, skyggene fra bambusen og ikke minst dammen med vannliljer, denne dammen som så vakkert speiler sollys og planter. Monet sa selv at han etter hvert ble mindre og mindre opptatt av selve objektet, men mer av effekten, og derfor var vann og lys det som særlig fascinerte ham, og dammen var noe av det han var mest glad i på eiendommen.

På sørsiden av hagen, inne mellom trærne, ikke langt fra en av de store parkeringsplassene, og delvis skjult av en diger sørgepil, står en ganske ny byste av Monet. Den er signert Daniel Goupil, og det er etter skulptørens ønske at bysten står plassert nettopp på dette stedet og ikke på en mer iøynefallende plass. Han ønsket at den gamle mester skulle få stå på det stedet der han malte mange av sine kjente bilder, blant annet serien med popler. Du må kanskje lete litt for å finne skulpturen.
Da er det betraktelig enklere å finne kunstnerens grav. Monet døde i 1926, 86 år gammel, og han ble etter eget ønske stedt til hvile ved en enkel seremoni ved kirken i den lille byen hvor han hadde tilbrakt mer enn førti år av sitt liv. Der hviler også hans familiemedlemmer, og den som besøker gravplassen i dag, stusser kanskje over at malerens grav kun er merket med en bitte liten plakett, mens et stort hvitt kors bærer navnet Suzanne Butler. Vel, en skal være litt konsentrert for å holde orden på Monets familie, så følg med nå: Suzanne var datter av Monets andre kone, Alice Hoschedé, fra dennes første ekteskap, og Suzanne ble gift med familiens gode venn den amerikanske maleren Theodore Butler, i 1892, men hun døde alt i 1899, bare 30 år gammel. (Og Butler giftet seg senere med en annen av Monets stedøtre, Marthe.) Monet hadde to sønner fra første ekteskap med Camille Doncieux (som døde i 1878). Jean døde i 1914, mens Michel levde helt til 1966. Monet ble nært knyttet til sin andre kones seks barn (og kanskje var et av dem egentlig hans, ettersom han levde sammen med Alice før hun ble enke), og det var Alices datter Blanche som tok seg av kunstneren på hans eldre dager.
Litt til høyre for Monet-familiens grav står et minnesmerke av en ganske annen sort, og som igjen minner om det som skjedde i Normandie sommeren 1944. Det er en del av propellen fra et britisk fly som styrtet natt til 8. juni 1944. De sju som var om bord, ligger også gravlagt på kirkegården.
Kirken i Giverny er for øvrig tilegnet helgenen Sankt Radegunde, en imponerende dame som skal ha blitt røvet fra sitt hjemsted Erfurt av frankere på 500-tallet, tvunget til å gifte seg med kong Chlotar 1. – en vemmelig fisk av en fyr – inntil hun forlot ham og fikk biskopen av Noyon til å gi henne ledelsen for et kloster. Hun ble skytshelgen for fanger fordi hun selv var blitt tatt til fange, for skomakere fordi hun pusset de andre nonnenes sko, og for pottemakere fordi hun vasket opp i klosteret. Aner vi at hun knuste en del steintøy? Hun beskytter ellers mot flomfare, spedalskhet, byller og skabb, og mot feber hos barn, så det er en dame å holde seg til venns med.

Rett vest for Giverny møter vi den stolte Seinen i all sin prakt, og som reisende har gjort i tusen år, tar vi oss over elva og inn i Vernon. Her, nærmere bestemt i dagens Rue Carnot (gamle dagers Rue Grande, Storgata), lå vertshusene på rad og rekke allerede i middelalderen. Den gata var nemlig en del av hovedveien fra Paris til Rouen.
Våre gamle kjenninger vikingene var her allerede i 845, men etter den berømte avtalen i 911 ble Vernon grensepost for kong Karl og hans franske rike. Inntil vikingene tok byen tilbake noen år senere. Og Vernon forble en kasteball. Byen ble fransk igjen. Så ble den engelsk. Og atter fransk i 1449 etter mang en blodig hendelse i løpet av hundreårskrigen. Jo da, her har det skjedd saker og ting. Men det roet seg ned, og dikteren Anatole France beskrev i 1899 Vernon som ”en fredfull plett som hviler trygt med sin fortid”. Lite visste han at byen skulle få hard medfart igjen, både i tysk bombing i 1940 og alliert bombing i 1944, men i dag kan vi gi gamle Anatole rett. Det er rolig og fredelig i Vernon. Og en riktig fin by å gå kveldstur i. Hvorfor ikke gjøre en klassisk promenade til byens kirke? Den har inngang fra Rue Carnot og ligger omkranset av gater der middelalderens Vernon er godt bevart – til tross for bomberegnet i 1944. Rett til venstre for kirken ligger det såkalte ”huset fra svunnen tid”, La maison des temps jadis, et praktfullt bindingsverkshus fra 1400-tallet. Den gang et vertshus, i dag byens turistkontor.
Men tilbake til kirken! Den er i kalkstein fra egnen og er som mang en kirke tilegnet Vår frue – altså Notre dame – og den ble som så mange kirker konstruert over lang, lang tid. Fra tusentallet til etter år 1500 bygde man på den, så her er både romansk stil og de forskjellige gotiske epokene, ja til og med en smule renessanse, representert. De eldste partiene av kirken er blant de aller eldste byggverk i Normandie som fremdeles er i bruk. Kirken ble i middelalderen naturligvis utstyrt med glassmalerier, men de fleste av disse ble dessverre mer eller mindre pulverisert under andre verdenskrig. Erstatningene er imidlertid svært vakre eksempler på moderne glasskunst og vel verdt en titt.

På venstre side når du kommer inn i kirken, står det en steinskulptur av en mann som tradisjonelt har hatt en meget viktig posisjon i Vernon. Det er Sankt Adjutor, helgenen som passer på sjømenn og elvefarende, særlig de som tar seg fram på Seinen. Seinen renner kraftfull og til dels lunefull forbi Vernon, så litt ekstra beskyttelse var det ingen grunn til å takke nei til. Og hva er bedre enn en lokal helt? Adjutor var en rikmannssønn fra Vernon som i 1095 la i vei til Det hellige land på det første korstoget. Der ble han tatt til fange av muslimene og lenket fast i et dystert fangehull. Men en natt skal Maria Magdalena ha vist seg i cellen hans. Hun frigjorde ham og transporterte ham raskt og elegant hjem på en eneste natt – med de tunge lenkene på slep. Vel hjemme bygde han et kapell for Maria Magdalena for å takke henne, og han levde resten av livet som munk. Men hva med Seinen? Jo, ved en anledning skal han ha temmet en livsfarlig malstrøm i elva ved å kaste de nevnte lenkene sine i den, samt sprute vievann på den, og fra den dag har alle som er i skipsnød eller i fare for å drukne, kunnet påkalle Sankt Adjutor. Dessuten er han naturligvis skytshelgen for byen Vernon.

I gatene rundt kirken, Rue du Chapitre, Rue St Saveur og Rue des Erigots, har bindingsverkshusene stått og lent seg på hverandre i århundrer, og det er lett å forestille seg gatene med gamle dagers butikker og små verksteder. Fortsetter du ned til elvebredden, vil du finne flere hus fra gammel tid, men også minnesmerker over en periode som er mye nærmere vår egen, og vitnesbyrd over elvas betydning på dette stedet i Normandie. Fransk motstandsbevegelse sprengte brua over Seinen 19. august 1944, en uke før de engelske troppene kom byen til unnsetning og startet frigjøringen. Flere britiske troppedivisjoner har fått sine monumenter ved bredden av elva.
Tar du dagens hovedgate Rue d’Albufera tilbake inn i byen og utforsker høyre side av den – inn Rue Potard eller Rue des Gardes – vil du finne en staselig anlagt plass, Espace Philippe Auguste, omkranset av restene av en mur og med et rundtårn i det ene hjørnet. Muren og tårnet er minner om en tid da franskekongen nidkjært voktet nyvunne områder mot normannere og engelskmenn. Det var nemlig kong Philippe Auguste, eller Filip 2. August som han kalles på norsk, som gjenerobret Vernon fra normannerne i 1195. Han var fransk konge fra 1180 til 1223 og regnes for å være den som grunnla den moderne kongemakten i Frankrike. Det er ikke mye igjen av Philippe Augustes forsvarsverker i dagens Vernon, men tårnet hans ble så sent som på attenhundretallet benyttet som byarkiv. Og plassen innenfor murene er i dag viet kunst og kultur. Den er utsmykket med skulpturer og blomster og kalles Le jardin des arts – kunsthagen. En friluftsscene og et moderne kultursenter er også bygd. Kultursenterets festsal heter forresten Le viking, og den kan leies til større arrangementer for den som skulle ha behov for det.

Fra Vernon går veien sørover gjennom fylket Eure, og i løpet av dagen vil vi støte på elva med samme navn der den renner fredelig nordover mellom vakre løvtrær. (Eure renner ut i Seinen, men noe lenger vest i Normandie enn vi befinner oss, ved byen Pont-de-l’Arche.)
Eure er et fredelig fylke, og litt infame tunger sier at ”enten bor du der, eller så aner du ikke hvor det er”. De hevder også at intet skjer i Eure, iallfall ikke etter ni om kvelden. At området samtidig skal ha flest ufo-observasjoner i hele Frankrike, er jo da en tanke merkelig, men kanskje romvesenene velger å dukke opp før klokka ni?
Vi møter sannsynligvis ikke et eneste romvesen, men er vi heldige, får vi utpå dagen treffe den vennlige slottsherren i Boisset-les-Prevanches. Og er han ikke hjemme, kan vi iallfall vifte med tærne i gresset rundt hans nette lille slott i engelsk sekstenhundretallsstil. Et slott i riktig hendig størrelse!
Idylliske veier bringer oss videre sørover, men så: En by oppkalt etter et slag!Vel, byen het allerede Ivry fra gammelt av, men etter et slag som sto ute i terrenget ikke så langt derifra, 14. mars 1590, la byens innbyggere like gjerne til la Bataille – ”slaget”. Det låt nok bra. Dette var under religionskrigene da katolikker og hugenotter (protestanter) gjorde livet surt for hverandre, og nettopp dette slaget ble utkjempet mellom Henrik 4. (som på den tiden var protestant. Han vinglet litt på det punktet.) og den såkalte ”katolske liga”. Slaget skal ha vært et salig kaos, og det oppstod flere ganger tvil om kongen var død eller levende, eventuelt tatt til fange. Han skal ha oppildnet sin hær ved å beordre: ”Vend ansiktet hitover, slik at om dere ikke vil kjempe, vil dere i det minste kunne se meg dø!” (Tournez visage afin que si vous ne voulez combattre, vous me voyez du moins mourir!)
Og lille Ivry-la-Bataille som ligger så harmonisk i landbrukslandskapet der elva bukter seg stille forbi og trinne kyr beiter mellom treklyngene, har sannelig en krigersk fortid. For la det være sagt, når en legger første og andre verdenskrig til side, er det to gjengangere man støter på i fransk landskap og historie: religionskrigene og hundreårskrigen. Og man skal ikke stikke under stol at den evige knivingen mellom engelskmenn og franskmenn delvis er et etterslep fra senmiddelalderen. Som en fransk venn en gang sa: ”Vel, vel, vi har ikke hatt mer én krig med engelskmennene, men det var en grundig en, den varte i hundre år.” Og mer til, om en vil drive flisespikkeri: Fra sånn omkring 1337 til 1453.
Den som har pepp til å klatre opp på knatten midt i Ivry-la-Bataille, får ikke bare finfin utsikt over området, men også muligheten til å sette seg og dingle med beina på murer fra den krigerske fortiden. Festningen oppe på klippen ble bygd på slutten av 900-tallet og var under vekselvis fransk og engelsk kommando, og det var engelskmenn som satte festningen endelig ut av spill i 1424. I dag vaier to flagg over det som er igjen av den, et hvitt med et våpenskjold som er gult med røde vinkler – Ivry-la-Batailles kommunevåpen – og et rødt med gule løver. Eller, sa jeg løver? Det er ”småpusene fra Normandie”, de såkalte P’tits cats – stavet cats, og ikke fransk chats. Det skal visst nok forestille to leoparder, men da har de i så fall mistet flekkene sine underveis. (Så her i Ivry-la-Bataille undergraves Det gamle testamentets sannhet om at en leopard ikke kan endre sine flekker …den kan iallfall miste dem!)

Om leoparder er et noe pussig element i Normandies natur, så er det noe annet som harmonerer aldeles utmerket med klima og terreng: epletrær. I Normandie dyrkes det bokstavelig talt hundrevis av eplesorter. Pent fordelt på rundt sju millioner trær. Og de mange tonnene med epler som høstes hvert år, møtes igjen i alle varianter i det normanniske kjøkkenet. Søtsaker, sauser eller supper, eplene er med. Ofte i form av sider eller eplebrennevin, calvados, som får sette en perfekt spiss på en fløtesaus eller en flambert pannekake. Og som munngodt i glasset, selvfølgelig!
Det er ikke tilfeldige epler som havner på flaske, langt ifra. Eplesider presses fra fire hovedtyper epler: bitre, søt-bitre, søte og syrlige (amères, douces-amères, douces et acidulées), og variantene kombineres kjærlig for at resultatet skal bli best mulig. Skal sideren destilleres til brennevin, er eplekombinasjonen gjort med det for øye helt fra siderstadiet. (Sideren som skal bli calvados, lages aldri av en epletype alene.) Justering og blanding gjøres også senere i prosessen, og smakerne ved destilleriene har en viktig jobb for å sørge for god og jevn kvalitet fra år til år.
Kjerneområdet for calvadosproduksjon – og de største eplehagene – ligger noe lenger vest enn vår sykkelrute, men også her i Ivry-la-Bataille finnes calvados av edelt merke. Hos Morin, som har laget calvados siden 1945, ligger lange rekker av tønner og godgjør seg i kjølige ganger langt inni berget. Flasker av meget edel årgang skjuler seg også i dypet, noen av dem så gamle at de er totalt dekket av skjegg … Et skjegg som ikke akkurat senker prisen på produktet.
Allerede på 1500-tallet destillerte man eplesider i Normandie, men navnet calvados dukket opp noe senere. Opprinnelsen til navnet finnes det flere teorier om, men en historie sier at det kan knyttes til et skip fra den spanske armada som gikk ned ved Normandies kyst i 1588. På vrakgodset som drev i land, skal man ha kunnet lese navnet El Salvador eller muligens Calvador – noe som i sin tur ga navn til en klippe på kysten, videre til et fylke i Normandie og så altså til det berømte brennevinet som nå eksporteres til rundt 90 land på kloden. Det spanske skipet er muligens en myte, men calvadosen er reell nok, og de matglade normannerne har et nært forhold til den. De holder blant annet på tradisjonen med å hjelpe maten å synke ved store måltider ved å ta et lite ”normannisk hull” (trou normand) – en aldri så liten gyllen calva – mellom rettene. I dag er det forresten populært å ta den i kjølig form, som en eplesorbet med calvados.

Fornemme og mektige fruer har satt solide spor etter seg i disse trakter. Ved innfarten til den lille og ellers beskjedne byen Anet møtes vi av et praktfullt renessanseslott på høyre hånd. Et slott dekorert med jaktmotiver, blant annet en praktfull hjort høyt hevet på taket over inngangen. Rett over hovedporten kan du for øvrig lese: Phæbo sacrata est almæ domus ampla Dianæ verum accepta cui cuncta Diana refert, hvilket betyr ”Phoebus har viet dette praktfulle hus til den nådige Diana, som takker ham for alt hun har mottatt”. Referansen til den romerske gudinnen Diana er ikke tilfeldig, for på dette slottet regjerte en Diana av om ikke gudelige, så iallfall solide dimensjoner – Diane de Poitiers. En rik, smart og etter sigende meget vakker kvinne som levde fra ca 1500 til 1566. Hun skal ha hatt uhyre god teft for finanser, og etter at hennes mann døde i 1531, drev hun hans eiendommer videre med stor suksess. Videre skal hun ha blitt en favorittelskerinne for kong Henrik 2., selv om hun var tyve år eldre enn kongen, og skal ha øvd en betydelig innflytelse på ham. Etter kongens død i 1559 trakk hun seg tilbake til sitt slott i Anet der hun selv døde sju år senere og ligger begravet. Slottet som man ser det i dag, var i forfall etter revolusjonen, men ble igjen tatt vare på fra midt på 1800-tallet, og fra den tid til i dag er det samme familie som eier det.
Den vakre skogen som vi sykler gjennom sør for Anet, Dreux-skogen, var forresten kongelig jaktskog for salig Henrik 2., så der kan vi igjen trekke tråden til gudinnen Diana. Hun hadde blant annet jakt som sitt domene, så Henrik gjorde nok klokt i å stå på god fot med begge Diana-ene. I dag er skogen i statens eie, men her jaktes fremdeles på rådyr, hjort og villsvin mellom eik og rognetrær. Men bekymre deg ikke for sultne jegere, deres sesong krasjer ikke med vår sykkelsesong, så vi syklister kan trygt nyte skogens stille ro.

Vi har forlatt Normandie og befinner oss nå i turens siste region, Le Centre, og vårt siste fylke, Eure-et-Loir – som ikke overraskende har fått navnet sitt fra elvene Eure og Loir. Og det er Eure som vi ble kjent med litt sør for Vernon, som skal være vår følgesvenn helt fram til målet. Den fører oss gjennom fruktbart landskap og blomstrende landsbyer, mellom et og annet lite, snertent slott, beitende kyr og ditto hester. En nydelig gammel mølle, klassifisert som Monument Historique, finner vi også nederst i en dalsenkning, nærmere bestemt i Mormoulins, der veien tar til venstre mot Croisilles. En fin liten plett å hente fram sin indre impresjonist igjen! Men vi kan ikke gi oss til i Mourmoulins idyll. Madammen venter oss. Og da er det nok tryggest å være presis … for om Diane de Poitiers var en mektig dame, så ble hun antakelig overgått av henne som vi straks skal bli kjent med: Françoise d’Aubigné, markise av Maintenon og Ludvig 14.s andre og ”morganatiske” hustru.
Hun omtales stort sett som Madame de Maintenon, og hennes staselige slott, med tårn og spir og alt som hører med, ligger midt inne i byen Maintenon. Men Françoise d’Aubigné hadde i utgangspunktet verken slott eller rikdom. Hennes historie er enn slags Askepott-fortelling i fransk historie. Ikke at hun var lutfattig, men hun var langt fra velstående, og da hun ble foreldreløs i tolvårsalderen, hadde hun knapt penger til å klare seg. Hun ble tatt hånd om av slektninger og bodde en stund i et kloster, men giftet seg 16 år gammel med en 25 år eldre dikter. Han førte henne inn i gode sirkler, men ikke til overveldende rikdom, og hun fikk det trangt igjen etter at han døde og pensjonen ble fratatt henne. Men hun ble godvenner med kongens elskerinne, Madame de Montespan, og fikk etter hvert ansvaret for oppfostringen av hennes og kongens illegitime barn. En jobb hun gjorde så godt at kongen belønnet henne med en klekkelig sum – nok til å kjøpe dette slottet og eiendommen i 1669. At den nevnte elskerinnen etter hvert ble betraktelig mindre glad i Françoise, er en annen sak … Dronningen, derimot, skal ha likt den nye favoritten til kongen godt, og uansett, noen år etter dronningens bortgang skal kongen og Françoise, nå Madame de Maintenon, ha giftet seg i en privat seremoni. Men vel å merke i et såkalt ”ekteskap til venstre hånd”, eller ”morganatisk ekteskap”, der hustruen ikke får fulle rettigheter fordi hun ikke er av høy nok byrd. Men lav byrd hindret ikke Madame de Maintenon fra å ha sitt å si, om enn kanskje ikke fullt så mye som onde tunger i hennes egen samtid ville ha det til. Mange mislikte at denne damen av litt for lav stand var steget så høyt i gradene. Kongen skal ha diskutert statsanliggender, økonomi og religion med henne, og kongens rådgivere tok visstnok gjerne en høringsrunde med henne i viktige saker. Om hun alltid ble hørt, er vel tvilsomt. Og man kan for eksempel undre seg på hva hun egentlig tenkte om kongens ambisiøse vannprosjekt.

For der står du, inne i den innerste borggården til madammens supre slott, og skuer utover det grønne landskapet (som i dag prydes av golfspillere), og så ser du det; tydelige buekonstruksjoner i solid stein. Romere! tenker du og slår hånden ut mot akvedukten som rager der i bakgrunnen. Men nei, romerne satte mangt et spor etter seg i Frankrike, men denne vannledningen er ikke deres verk. Det er solkongens. Den fjortende Ludvigen hadde et forholdsvis stort vannbehov i Versailles, og han fikk den lysende ideen å lede vann fra Eure den åtte mil lange strekningen til Versailles. Men det var et problem – å få krysset dalen ved Maintenon. Den store ingeniør og festningsbygger Vauban ville legge rør, men kongen insisterte på den mer luftige løsningen – en hevet akvedukt. Og da var det bare å adlyde. Hele 30 000 mann skal ha jobbet på prosjektet i en periode, og mange av dem strøk med av feber. Stort bedre gikk det ikke med kongens ambisiøse vannledning. Den ble aldri fullført, og restene står igjen i landskapet som symbol på et kongelig nykke. Plantegningene kan for øvrig studeres i detalj på veggene i korridorene før du kommer inn i Le grand salon inne i slottet.
Den samme kong Ludvig hadde selvfølgelig sitt eget værelse på slottet. Rommet er holdt i kledelig, kongelig purpurfarge, og sjefen selv pryder veggen i full kroningsmundur. Ludvig var nok forfengelig, men det skal sies til hans forsvar at dette maleriet ikke hang der da han overnattet der selv. Det ble malt først i 1867.

Madammens eget værelse er diskré i størrelsen, men stilig i utførelsen. Selv det lille treroms hundehuset i nisjen står i stil med resten. Det aner oss at madammen ikke holdt seg med grand danoiser, akkurat.
Det knirker fint i de nydelige parkettgulvene i madammens slott, og det er nok av innredningsideer å ta med hjem for den som måtte ha et aldri så lite slott å pusse opp. Hva med å satse på gyllenlærstapeter fra gulv til tak? Eller å bygge et bibliotek der bokskapene og den spesiallagde klatretrappen er utført i samme elegante, svarte design? De tidligere innehaverne av slottet må iallfall ha holdt seg godt oppdatert på hva som var in på slottsfronten, for som Monet holdt seg med hagelitteratur, finner vi her Châteaux et manoirs de France (”Slott og herregårder i Frankrike”) i fjorten solide bind.
Slottet var bebodd av fjerne slektninger av den berømte madammen helt til 1983, da det ble overlatt til en stiftelse. Men hvordan gikk det egentlig med fruen til Maintenon? Hun overlevde Ludvig 14. med flere år og levde tilbaketrukket i St Cyr utenfor Paris til hun døde i 1719, hele 83 år gammel. Noen dager før hun gikk bort, skal Russlands tsar Peter den store ha besøkt henne, og myten forteller at da hun spurte ham hva i all verden han gjorde hos henne, svarte han: ”Jeg ønsket å se alt som er verd å se i Frankrike.”

Ikke langt fra Maintenon gjør tidsmaskinen et lite byks tilbake til meget eldre tider. Og den som vokter over forhistorien, er en kjempefrosk. I alle fall har lokalbefolkningen omtalt steinformasjonen ute i åkeren på høyre side av veien utenfor landsbyen Changé som La grenouille – ”Frosken” – i lange tider. Dette digre steinamfibiet er en såkalt dolmen eller dysse, et gravmonument som sannsynligvis skriver seg tilbake til neolittisk tid, 3500–4000 f.Kr. Arkeologene arbeider med å kartlegge det som finnes her, mens vakre hester skotter på dem med store brune øyne fra beitene rundt utgravningene. Her er ikke bare steinalderlevninger, men også minner fra romertid og merovingertid å finne i bakken. Og er man ivrig Asterix-leser, så er det ikke fritt for at fantasien lett henter fram bildet av en Obelix som med noen solide kraftkast lemper disse bautasteinene ut på jordet.
At området har vært bebodd i tusener av år, er ikke underlig, for dette er meget fruktbart jordbruksland i et vennlig klima. Vi nærmer oss med raske hjul ”Frankrikes kornloft” (le grenier de France), som platået La Beauce mellom Chartres og Orleans ofte blir kalt. På slettene sør for Chartres strekker hveteåkrene seg så langt øyet rekker. Men det er ikke bare matproduksjonen som har stått sentralt her, også sjelen har fått sitt. Vi kan regne med at druider holdt seremonier mellom kjempesteinene i Changé, og helt sikkert er det at de møttes jevnlig der Chartres i dag ligger. Det forteller blant annet Julius Cæsar om i sin bok Gallerkrigene. I galloromersk tid var byen kalt Autricum. Den var hovedsete for folkegruppen karnutene og senter for druidereligionen i Gallia. Da byen ble kristnet allerede på 200-tallet, fortsatte den som religiøst sentrum, og ved Romerrikets fall var Chartres-Autricum et av de viktigste og største bispedømmene i det som senere skulle bli Frankrike. Med den posisjonen kom naturlig nok makt, et tilsig av uvurderlige relikvier, pilegrimer, penger, mer makt, større eiendommer … og etter hvert en av kristenhetens mest berømte katedraler. Som hilser besøkende til Chartres den dag i dag, lenge før gjesten entrer selve byen. Katedralens tårn og spir rager over byen og terrenget slik at pilegrimer eller syklister med slitne bein selv på mange kilometers hold kan få nye krefter, vel vitende om at målet er nær.

Og så står vi der, på plassen foran kirken – nok en Vår frue-kirke, Notre Dame de Chartres – og legger hodet bakover og skuer oppover vestfasaden, oppover, oppover til toppen av de to tårnene. Steng ute alt yrende turistliv et øyeblikk, og la den trofaste tidsmaskinen vår sende deg til slutten av 1100-tallet, da hundrevis av arbeidere; byggmestere, steinhoggere, glassmestere, murere og slitere av alle slag, arbeidet uten stans for å konstruere det som i dag regnes som den mest fullkomne og best bevarte gotiske katedralen i verden. Dette var antakelig den femte kirken som ble bygd på dette stedet, og hver og en av dem hadde blitt bygd større og flottere enn den forrige. Det ble ikke spart på noe. Hele tre fasader ble utsmykket med skulpturer tett i tett. Kirken fikk ikke ett gedigent rosevindu, men tre. Det meste kom på plass i løpet av en kort periode på drøyt 30 år, og er intakt fremdeles.
Her er 172 vinduer med glassmalerier (ca. 2600 kvadratmeter) som stort sett er originale fra 1100- og 1200-hundretallet, mange preget av kostbart kobolt-blått. En tilsvarende samling finnes ikke noe annet sted i Europa. Så har du interesse for kirkekunst, er jeg redd ditt opphold i Chartres vil måtte forlenges en smule. Kanskje med et år eller så? Det kan ta litt tid å gjøre seg kjent med de rundt 10 000 figurene som pryder katedralen, enten i skulptur eller glassmaleri. Men om det er overveldende, så er det ingen grunn til å bli motløs. En liten vandring gjennom dette mesterverket fra middelalderen er noe å unne seg, enten man har en religiøs tilnærming eller ser det hele med et kunsthistorisk, kulturhistorisk eller ingeniørmessig blikk. Kanskje setter du rett og slett pris på en god labyrint? Midt i hovedskipet i kirken finnes den eneste bevarte originale kirkelabyrinten i Frankrike. Den er ofte delvis dekket av stoler, slik at den ikke lar seg vandre i sin helhet, men du kan alltid se deler av den. Fram til 1600-tallet var det ingen sitteplasser, så da kunne ydmyke pilegrimer og andre troende fritt gå labyrinten som en symbolsk reise til Jerusalem og til saligheten. Slike labyrinter var ikke uvanlige. (De fantes også i Norden, men hos oss var de vanligvis ikke i gulvet, men som dekor på veggen. I Norge finnes bevarte labyrintmotiv som veggmaleri både i Seljord kirke og i Slidredomen i Valdres.) De ble imidlertid fjernet fra kirkene etter hvert. Labyrinten i Chartres er stor, nesten 13 meter i diameter, og hele den slyngete veien er på 261,5 meter. En strekning som pilegrimene gjerne tilbakela på kne.
Står du i sentrum av labyrinten og kikker mot rosevinduet i vestfasaden, skal du vite at vinduet har nesten samme mål som labyrinten, og at om fasaden falt inn, ville senteret av rosevinduet treffe deg ganske perfekt.

Les chartrains, som Chartres’ innbyggere kalles, har mer enn tusen års trening som vertskap for tilreisende, og de har gjort det riktig hyggelig for besøkende å rusle rundt i den lyse, trivelige byen deres. Her er plasser, gågater, skyggefulle trær og idylliske kroker og kriker. Den spaserturen som turistkontoret har lagt opp, fra kirken, ned til elva Eure og opp igjen, er en finfin runde, og det er ingen grunn til å være mer oppfinnsom selv. Og ingen grunn til å bli engstelig av at man på veien passerer gata med det lett skremmende navnet Rue du Massacre, det har rett og slett sammenheng med at slaktere pleide å holde til i den gata. På vei opp igjen fra elva, i de temmelig bratte bakkene med navn som ”Plattfothøyden”, Tertre du pied plat, når du tørker svetten og gisper etter pusten, titter du muligens på de meterhøye steinbenkene og tenker: Hvor i all verden har de godeste chartrains hatt hodet sitt når de har laget benker i en slik idiotisk høyde? De passer jo kun for personer som er to og en halv meter høye. Dustete! Niks. Ikke så dumt likevel. Gamle Chartres bestod, som en lett skjønner når en promenerer rundt, av Øvrebyen – La ville haute – og Nedrebyen, La ville basse. Øvrebyen manglet brønner. Vann måtte bæres fra Eure og opp. Og vannbærerne som med tung bør på ryggen slet seg opp bakken mange ganger per dag, fikk disse benkene der de kunne støtte børa uten å ta den av.

Rusleturen kan ha tatt tid, særlig om du er glad i kirkekunst, for i tillegg til katedralen er det en rekke fine mindre kirker i Chartres. For eksempel St Aignan med sitt nydelig utsmykkede tak. Men for å holde fast ved katedralen et øyeblikk: Om du kunne ha lyst til å studere de mange glassmaleriene på nært hold, så finner du kopier i det internasjonale senteret for glassmalerier, Centre international du vitrail, som ligger bare noen kvartaler fra katedralen. Der kan du også melde deg på kurs i glassmaleriets kunst. Både amatørkunstnere og profesjonelle tar kurs og utdanning her. Så kanskje en liten uke med glassmaleriundervisning blir neste års ferie?
Glasskunsten bringes fra middelalder til moderne tid ved senteret, og det er ofte utstilling av moderne glassmalerkunst. I byen for øvrig har også moderne uttrykk fått sin plass. Kinoen Les enfants du paradis på Place St Michel har en slående fasade av ”smijernskniplinger” på betongbakgrunn, vel verdt en titt om du er interessert i arkitektur. Og har du interesse for andre verdenskrig, spaser langs minnelunden som ligger langsmed Esplanade de la résistance. Der er flere minnesmerker, blant annet et for den amerikanske 3. armé som under ledelse av den kontroversielle general Patton ledet frigjøringen av byen i august 1944, et over jøder som mistet livet i konsentrasjonsleirene, og ikke minst et stort monument i form av en hånd som holder et brukket sverd, til ære for Jean Moulin. Jean Moulin er en mann du støter på i navn på gater og plasser over hele Frankrike. Han var prefekt for fylket Eure-et-Loir (hvor Chartres er hovedstad) i 1939, og ble den første profilerte motstandsmannen i Frankrike, en av epokens store helter. At han døde i tysk fangenskap, muligens etter tortur, gjorde ikke heltestatusen mindre. Han rager svært høyt på franskmenns rangering av ”store franskmenn gjennom tidene”.
Byen Chartres har forresten et eget forhold til helter. Byens motto lyder på latin Servanti civem querna corona datur, hvilket skal bety: ”Den som redder en av byens borgere, får en eikekrone.” Så ønsker du pannen kronet med eikeløv, får du holde øynene åpne etter chartrains og chartraines i nød. Men om det ikke skulle være noen nødstedte å redde, så kan vi da likevel i all beskjedenhet klappe oss selv på skulderen og gi oss en liten medalje: har vi ikke gjennomført en impresjonistisk ferd fra Seinen til Eure, med fin stil? Jo, så sannelig. Og det skal feires! Kanskje ikke med eikeløv på hodet, men hva med en postei av fasan og rapphøne, servert med lokal rosévin? Eller kyllinggryte, poule au pot, med en Eurélienne dertil? Og en eurélien til dessert, kanskje? Vi lar oss selvfølgelig ikke forvirre av at L’eurélienne er et øl og eurélien en eplekake. Skulle vi være for mette til en hel kake, så kan vi sikkert ha plass til en aldri så liten mentchikoff iallfall. Og hva er så det? Nei, noen hemmeligheter må man få ha. Det skulle imidlertid ikke forundre meg om det er plass til noen mentchikoffer i bagasjen …