Copyright - © 

 
Det er ikke for ingenting at så mange, både franskmenn og utlendinger, har funnet det gode liv i Provence. Det frodige landskapet, fargene, duftene, den intense, livgivende  sola, den kjælne brisen og den fløyelsmyke, blå natten – alt er med på å skape en stemning av velvære. Selv maten er en perfekt blanding av farger, dufter og smaker. Provence er et paradis for livsnytere. L’art de vivre – kunsten å leve – den praktiseres i rikt monn nettopp her. Og bakom synger sirissene. Sang er det forresten ikke, lyden skapes av bakbeina som gnis mot hverandre i et orkester med tusenvis av aktører.

Har du først forelsket deg i dette praktfulle området, er det ikke en liten sommerflørt, taper du ditt hjerte til Provence, er det for alltid.
Provence byr på et utall av opplevelser. Fra dovne dager på solfylte strender, jetsetliv i fasjonable byer, maleriske små landsbyer, fjell og praktfull natur. Selv på en sykkeltur som denne vil du få møte mangfoldet og kontrastene, til tross for at vi søker oss til rolige, landsens veier.

Provence ble født gresk, men vokste opp som romersk. Selv om nyere funn i grotter vitner om en rik og enda fjernere fortid. Grekerne satte opp et handelssted i Marseille seks hundre år før Kristus. Etterhvert etablerte de handelsutposter langs hele kysten og innover i landet, helt til Nîmes og Avignon. År 125 før Kristus ba grekerne romerne om hjelp til å beskytte dette området, som de betraktet som sitt. Romerne kom, og de ble. Navnet Provence stammer fra den tid da romerne besatte området, de kalte det  Provincia Romana, romersk provins med andre ord. Klimaet fikk romerne til å føle seg hjemme og trives. Det samme gjorde vinplantene og oliventrærne som grekerne hadde brakt med seg.
Det finnes mange minnesmerker fra romertiden i form av veier, broer, akvedukter, bad, templer, triumfbuer og amfiteatre. Selv husene med sine tykke vegger, i noen områder farget etter italiensk tradisjon, sine bueformede dører, runde takstein og vinduslemmer, vitner om et nært slektskap tilbake i tiden.
Oppe i fjellene er fargene annerledes. Her klamrer små landsbyer seg til fjellsidene, som om de var hugget ut av dem. Bygningsmaterialet er lokal stein som harmonerer perfekt med landskapet rundt. Ikke bare romertiden, men også middelalderen er levende i Provence gjennom sin arv av murer, slott,  festninger, romanske kirker og klosterbygninger.

 Etter Romerrikets fall på slutten av 400-tallet, ble området offer for en rekke invasjoner. Gotere, frankere, sarasenere (arabere) og normannere forsøkte seg i tur og orden. Fra 1348 installerte pavene seg i Avignon, noe som førte til berømmelse både for byen og regionen. Mektige grevedynastier etterfulgte hverandre. Først i 1481 gikk grevskapet Provence inn under kongen av Frankrike, riktignok med rett til et visst selvstyre. Revolusjonen i 1789 oppildnet provençalerne, som håpet på å vinne igjen sin selvstendighet. Paradoksalt nok skapte de i denne iverens rus, både nasjonalsangen  La Marseillaise og Le tricolor, det franske flagget. Og de forble franske.

Mot vest grenser Provence til elven Rhône, Haute-Provence i nord strekker seg helt opp mot de første alpetopper, og i sør glir det over i Middelhavets blå bølger. Om den østlige grensen går ved grensen til Italia, eller om området rundt Nice og Côte d’Azur ikke skal regnes med, diskuteres noe. Men vi skal i hvert fall på en rundreise i det ”ekte” Provence, og unngår de sofistikerte, men overfylte badebyene langs den blå kysten.

Det snakkes ikke bare fransk i Frankrike. Hele sju språkminoriteter finnes innenfor landets grenser. Provençalsk, eller oksitansk, er ett av dem. Språket ligner litt på italiensk, og det finnes flere dialekter av det. Inntil 1539 da fransk ble påbudt i alle offentlige dokumenter, levde språket i beste velgående, både muntlig og skriftlig. Språket lever også, takket være den nobelprisbelønnede dikteren Frédéric Mistral, som i forrige århundre tok opp arven og levendegjorde det provcalske språket gjennom sin diktning. I dag er det flest eldre mennesker som snakker språket. Men det er valgfag i den videregående skolen, og det undervises i oksitansk på universitetet. Ser du på veiskiltene i dette området, vil du flere steder finne stedsnavn både på fransk og oksitansk.
Oc som er forstavelsen i Occitan, betyr ja på gammel fransk. I dag hilser hele regionen sine besøkende med et stort ja. Riktig nok ikke på oksitansk, men på sin frodige, syngende dialekt som er så karakterisktisk for denne regionen.

Provençalerne respekterer den rike arven de har fått, og er opptatt av å ta vare på tradisjoner. De har stor respekt for jorda som gir dem i overflod. Bøndene er så å si selvforsynte, og nyter det enkle liv. Oliven, vindruer, frukt, grønnsaker, mandler, honning, kork og lavendel er noen av de viktigste landbruksproduktene. Folk er intense, lidenskapelige, joviale og hjelpsomme. I den verste turistsesongen kan det nok bli litt for mye for de stakkars fastboende. Enkelte rømmer stedet noen uker, og puster lettet når den verste strømmen har gitt seg ut på sensommeren. Men ellers er de vennlige og imøtekommende. Forretningssans har de jo, og turistene er en stor inntektskilde. Dessverre bærer noen av de største turistmagnetene litt preg av masseturisme og samlebånd. Dyrt kan det også være.

Men i utkantene av turiststrømmen går livet sin vante gang i bedagelig tempo, som seg hør og bør under en solfylt himmel. Boule og pastis eller en café noir i skyggen av platantrærne ser ut til å være de gamle gubbenes fremste tidsfordriv. Mens de diskuterer både med stemmen og kroppen. Et parti boule, eller pétanque som dette kulespillet egentlig heter, er en alvorlig sak. Et godt parti kan diskuteres i timesvis, avbrutt av noen oppkvikkende skåler innimellom. En livligere pensjonisttilværelse enn det mange nordmenn tilsynelatende opplever.
Franskmenn elsker å diskutere, og provençalerne er intet unntak. Hvert eneste tema, enten det er politikk, været, det siste boulepartiet, eller andre trivialiteter, blir heftig og inngående debattert. Det kan i blant virke litt voldsomt på en stakkars nordbo, som er vant til å dempe stemmen på offentlige steder.

Et provençalsk marked er verdt et besøk, for å beskue og nyte varene som bys fram i overflod. Men også for å studere menneskene. Her får du virkelig bevis for
provencalernes lidenskap for mat. Husmødre med briller på nesetippen studerer inngående varene. Plukker opp en og en, snur og vender på den, klemmer og kjenner, lukker øynene og snuser inn duften. Før de endelig har funnet det mest perfekte eksemplaret. Det minner ikke mye om stressede nordmenn på Rema eller Rimi, som kaster den plastinnpakkede grønnsaken i handlekurven, uten så mye som å ofre den et blikk.

Kanskje bør du kjøpe med deg en siriss, une cigale, i keramikk å ta med hjem? Sirissen skal visstnok være en lykkebringende gudinne. Eller kanskje en fargerik duk i det tradisjonelle Provence-mønsteret? Stoffet er som et speilbilde av regionen. Det reflekterer jorden og sola, og kan lyse opp frokostbordet en mørk og kald vinterdag høyt i nord. En lavendelpose til å legge i undertøyskuffen bør du også unne deg. Så du kan ikle deg duften av Provence hver morgen.

Som lysets land og fargenes kongerike, har Provence til alle tider tiltrukket seg kunstnere. Verdenskjente navn som Picasso, Van Gogh, Gaugin, Chagall, Matisse, Renoir og Cézanne lot seg fascinere av det spesielle lyset og landskapet, og har udødeliggjort dette vakre området. Vi vil stifte nærmere bekjentskap med Van Goghs inspirasjonskilder på vår ferd. Provence virker som en magnet også på dagens kunstnere. Det er noe livsbejaende og frodig over Provence som forløser kreativitet. Og området har virkelig skrevet seg inn i kunsthistorien. Her så kunstretninger som impresjonismen, fauvismen og kubismen dagens lys. Utallige forfattere og skribenter har også trykket Provence til sitt bryst, og latt pennen fare over arket nettopp under denne himmelen.
”Multiple et secrète, la Provence est un chant d’amour, nul ne peut y demeurer insensible.” Mangfoldig og hemmelighetsfull, Provence er en kjærlighetssang ingen kan forbli upåvirket av, skrev den provençalske forfatteren Jean Giono.

Dette er også festivalenes område. Hvert år arrangeres mer enn 400 festivaler, mange av dem kjent langt ut over landets egne grenser. De mest kjente er vel filmfestivalen i Cannes og teaterfestivalen i Avignon. I tillegg kommer en rekke lokale fester, som for eksempel feiring av en lokal helgen. Fantasien er stor når det gjelder å finne grunner til feiring.

Provençalernes La joie de vivre – livsgleden – gjenspeiler seg også i maten. Her er ingen sofistikerte kunstverk på tallerkenen. Råvarene er det viktigste. Hver enkelt ting er plukket ut og tilberedt med kjærlighet. Enkel, velluktende og velsmakende. Dette er et kjøkken som får ut maksimalt av smak. Matlaging er kunst. Det skal verken være for mye skygge eller for mye sol. Verken for sterke farger eller for sterk mat. Det er nettopp denne balansen som gjør maten i Provence så sjelfull.
Tomater, olivenolje og hvitløk hører hjemme i ethvert provençalsk kjøkken. Men også på det kulinariske området kjennetegnes regionen av mangfold.  Regionens karakter finner du overalt, men det er som å besøke forskjellige medlemmer av samme familie når du beveger deg fra Vaucluse til Lubéron eller fra Marseille til Arles. Høylandets Provence er ikke det samme Provence som du finner i de lune vikene langs kysten mellom Marseille og Cassis. I Alpes-Maritimes har de kulinariske tradisjonene hatt sitt utspring mellom stupbratte fjell og dype daler.
Peppermynte, kjørvel, basilikum, meriam, oregano, rosmarin, timian og bønneurt gror i store mengder i hele regionen. På varme dager stiger deres vidunderlige, forførende dufter opp av den varme jorden. Om natten spres duftene med vinden. Herbes de Provence, en blanding av
egnens egne urter, brukes i det meste av matlagingen. Men med nennsom hånd for å fremheve den naturlige smaken.
Det finnes et uttall provençalske retter som kan få tennene til å løpe i vann. Noen spesialiteter er for eksempel bouillabaisse, pistou-suppe, bourride, tapenade, ratatouille, aïoli, beignets, fylte tomater og lam i forskjellige varianter.

De fleste ostene i Provence lages av geitemelk. Geitemelkostene selges enten ferske, mens de ennå er søte og bløte, eller lagret med en noe kraftigere smak. Banon er regionens mest berømte ost. Tradisjonelt skal den lages av geitemelk, men det forekommer også kommersielle varianter av kumelk. Banon-ostene er små, flate og runde, og pakkes inn i kastanjeblader som er dyppet i eau-de-vie eller vin.
Trøfler vokser i baklandet mellom Ventoux og Lubéron. Denne meget ettertraktede matsoppen ble innført fra Balkan og Midtøsten, først av romerne og senere av italienerne under renessansen. Soppen vokser godt skjult under majestetiske eiker, valnøtt- og kastanjetrær. Griser med veltrente snuter brukes til å spore opp disse kostbarhetene, betegnende nok kalt sorte diamanter.
Men enklere og langt billigere måltider kan smake vel så bra. En superfersk, knasende baguette, et par velmodne oster, en solmoden tomat, oliven og et glass svalende vin. Mens du sitter i skyggen i en olivenlund og ser ut over lavendelåkrer og frodige sypresser mot en høyblå himmel. Mer skal det ikke til for å synes at paradis er ganske nær.

Flesteparten av vinmarkene i Provence ligger i dalene langs elvene Arc og Argens.
Provence kan deles i to distrikter når det gjelder vin: Den sydlige Rhône-dalen og det sydlige Provence. Côtes de Provence er en betegnelse som brukes om noen  rødviner og roséviner. Øverst på listen over produsenter står Domaine Ott. Côtes de Provence  er typiske sommerviner. Nytt på riktig tidspunkt og på riktig sted, på Rivieraen om sommeren for eksempel, smaker de fortreffelig. Men de passer ikke like godt en vinterdag hjemme i Norge.
Den maleriske kystlandsbyen Bandol produserer noen oppsiktsvekkende, kraftige rødviner som eldes bra. Domaine Tempier hører til her. Foruten rødviner med karakter, produserer de også rosé- og hvitvin av høy kvalitet. Nabobyen Cassis produserer en krydret hvitvin som egner seg utmerket til bouillabaisse og andre fiskeretter.

Rhônen er en av verdens største vinfloder. Like ved sitt utspring i Sveits skaper den sensasjonelle viner i Valais. Etter at den har forlatt Genfersjøen passerer den gjennom Savoie, hvor det lages musserende Seyssel viner. Etter at den har forenet seg med elven Saône i Lyon og fortsetter sin ferd rett sydover, blir elven et sentrum for en stadig voksende produksjon av kvalitetsviner. På den 230 kilometer lange strekningen ned til Avignon, lages noen av verdens fineste viner. I tillegg til store mengder av den enkle Côtes du Rhône, og den beste kvalitet Côtes du Rhône-Village. Disse produseres stort sett i hele Rhône-dalen. De fleste er røde, men det finnes også hvite og rosé. Den vanligste druen er Grenache, men visse områder dyrker helt spesielle druesorter som praktisk talt er ukjente andre steder. Den sydlige delen av Rhône-dalen ligger i Provence. Her finner du blant annet den lukseriøse Muscat de Beaumes-de-Venise, en søt, rik vin som i stor utstrekning drikkes som apéritif. Den smaker også fortreffelig sammen med fruktdesserter. Byen Tavel sies å ha den fineste rosévinen i hele Frankrike. Men pass opp, den har høy alkoholprosent som ikke merkes fordi den er så lett å drikke.
 
Châteauneuf-du-Pape er vel den vi kjenner best. Kanskje er den også den fineste av de sydlige Rhône-vinene. Denne vinen har røtter helt tilbake til den gang paven holdt til i Avignon. Appellationen gjelder røde og hvite viner som kommer fra vingårdene som en gang lå rundt pavens sommerresidens. Mest kjent er de kraftige røde vinene; bredskuldrete, men likevel elegante. Disse vinenes kompleksitet skyldes delvis at de lages av en spesiell blanding av opp til tretten forskjellige druer.
Det er altså nok av fristelser og behagelige bekjentskaper på vår ferd. A votre santé!

Første stopp på turen er kystbyen Saint-Raphaël, beliggende side om side med sin tvilling Fréjus. Begge byene kan føre sin historie tilbake til romertiden og Julius Cesars offiserer. Byen lå på romernes vei, Via Aurelia, som gikk fra Roma til Arles. Saint-Raphaël het Epulias, og var et boligområde for romerne. Utenfor Fréjus ligger Frankrikes eldste romerske amfiteater. Teatret brukes fortsatt til blant annet konserter.
Etter romerrikets fall kom perioden med barbarernes invasjon. Senere var byen vitne til Napoleons triumferende landgang i oktober 1799, etter hans vellykkede felttog i Egypt. 15 år senere var det ironisk nok herfra han la ut på havet til sin eksiltilværelse på øya Elba.
I byens chice kvartaler ligger fasjonable villaer, som et minnesmerke fra en svunnen tid. Den gang Saint-Raphaël var et yndet vintersted for de rike og berømte. Fra denne epoken finnes fortsatt den gamle havnen, innrammet av veldige platantrær og Veillat-stranden.
I dag er det først og fremst sommerens sol og Middelhavets blå bølger som lokker turistene. Ankommer du tidlig, rekker du å kaste deg ut i bølgene før samlingen på kvelden, og å la sola lade deg opp til en begivenhetsrik uke som ligger foran deg.

Neste morgen frakter bussen deg de ca. 90 minuttene opp til Luberonfjellet. Dette sjarmerende, rundryggete fjellet midt i hjertet av Provence, halvveis mellom Middelhavet og Alpene. Luberondistriktet inneholder mange vakre, små landsbyer som klamrer seg fast i fjellsidene. De ser ut som om de var unnfanget i en annen tid, og bærer samtidig bud om at slik vil de se ut i all framtid. Landskapet er ennå uberørt og vilt, ofte badet i et vakkert lys, spesielt om kvelden, da kveldssola farger fjellet og husene mykt rosa. Distriktet er et yndet feriested for velstående parisere, store og små berømtheter og utlendinger på leting etter det gode liv. Særlig bøkene til Peter Mayle har gjort mange oppmerksomme på denne delen av Provence. Vi kan se hans to mye omtalte landsbyer Bonnieux og Menerbes fra åskammen på Luberonfjellet.

Luberon er et jordbruksdistrikt som blomstrer i et særdeles mildt klima. I tidligere tider var det ikke sommerhus som var symbolet på velstand i de lavere strøkene av Luberon, men banastes, store vidjekurver, fulle av bønner, som ble sanket mellom Cavaillon og Pays d’Aigues. Pertuis var den ubestridte bønnehovedstaden, og byens besteborgere tjente seg rike på bøndenes bønneplukking. Luberon er en del av en stor naturpark som ble grunnlagt i 1977. Parken dekker
1 650 000 km2 og strekker seg over 67 kommuner mellom Vaucluse og Alpes-de-Haute-Provence, fra Cavaillon til Villeneuve. Her vokser eik, furu, sedertrær og lønn og gjemmer store rovfugler og krypdyr.

Vi starter sykkelturen i den vakre sedertreskogen på åskammen ovenfor Bonnieux og Menèrbes. Sedertrærne ble importert og plantet i 1862 og er i dag et tiltalende sted for rekreasjon og spaserturer. Vel oppe på sykkelsetet skal vi sykle vestover langs åskammen, hvor vi kan nyte naturen og en utsikt som kan ta pusten fra selv den mest blaserte. Og er du heldig, kan du kanskje se et villsvin eller to. Her oppe i den friske, klare luften kan du nyte både synsinntrykk, dufter, stillhet og fuglekvitter. Deretter bærer det nedover til en deilig lunsj i det grønne. Første landsby vi passerer er den lite prangende Les Taillades, men også denne lille byen har sine små skatter. En liten avstikker bringer oss opp til en  gammel kirke og noen huleboerhus i og omkring et tidligere steinbrudd. Her finnes også en gammel middelalderborg, og et utendørs teater. Deretter fortsetter vi i bedagelig tempo gjennom et søvnig provençalsk landsskap fram til første overnattingssted i Cavaillon.

Når vi ankommer Cavaillon er det søndag ettermiddag, og byen virker tom og glemt, nesten litt sliten. Men la deg ikke lure, neste morgen har byen våknet fra sin tornerosesøvn. Åpnet er de stengte butikkene, skoddene er skjøvet bort fra vinduene og et ekte provençalsk marked venter deg i byens sentrum – en livlig og fargerik opplevelse. Her kan du la synsinntrykk og dufter synke inn, et slikt mangfold i krydderier, grønnsaker og delikatesser av alle slag, finner du neppe i Norge. Pluss alle tenkelige og utenkelige nyttige og unyttige ting. Det bare må besøkes, før sykkelen igjen kaller, og du skal legge ut på en opplevelsesrik rundtur.

Etter pikniklunsjen i en sval cederskog like ved Cabrière d’Avignon gis du to valg. Du kan enten velge en kort og lettsyklet løype tilbake til Cavaillon, eller trå til å legge i vei oppover de tunge bakkene mot landsbyen Gordes. Dette er turens tøffeste del, men belønningen er rikelig. Og det er jo lov å trille sykkelen hvis det blir litt tøft. Gordes er klassifisert blant de vakreste landsbyene i Frankrike. Vakker er den også fra avstand der den stiger opp mot himmelen. Byens grå steinhus, patinert av tidens tann, ser ut som om de er vokst ut av fjellet de står på. Midt på dagen ser byen gråhvit ut, mens soloppgang og solnedgang forandrer den til rosa eller skinnende som av gull. Som kronen på verket over de sjarmerende husene, ligger et vakkert renessanseslott, hvor de tre øverste etasjene i dag huser en malerisamling. En spasertur gjennom byen bringer deg gjennom trange, brostensbekledde gater, inn i smug og krinkelkroker, under majestetiske bueganger, forbi velduftende pinjetrær, himmelstrebende sypresser og muntert rislende fontener. Ikke rart at byens drøye 2 000 innbyggere må dele denne sjarm og skjønnhet med tusenvis av besøkende i løpet av sommeren.

De som velger den korte løypa og sykler til Cavaillon etter lunsj, får god tid til å utforske denne byen.
Cavaillon er kanskje ikke like vakker og strålende som mange andre byer i området. Men den har sin egen sjarm, og også her finnes storslåtte, historiske minnesmerker. Ved å rusle i de mange gatene vil du finne byens historie. I det første århundre f. Kr. bygde romerne en triumfbue i sentrum, i 1880 ble den imidlertid flyttet og står i dag på Place du Clos. Fra triumfbuen går det en merket gangvei opp til St. Jacques høyden. En tur som er verdt de tre kvarterene det tar å gå tur-retur. Du blir belønnet med en fantastisk utsikt over byen, Cavaillon-sletten, Durancedalen, Ventoux-fjellet, Vaucluseplatået, Luberon og Alpillene. Fortsett videre til St. Jaques kapellet, som ligger i en vakker hage, omgitt av sypresser, pinje- og mandeltrær. Kirken er opprinnelig fra 1100-tallet, men ombygget  på 1500- og 1600-tallet.
Katedralen Notre-Dame-et-St.Véran i byens sentrum, er opprinnelig en romansk kirke. Sidekapellene ble tilføyd fra 14.århundre til 18.århundre, fasaden er også blitt påbygget, spesielt med elementer fra 1700-tallet.  Rusler du videre til rue Hébraïque kommer du til det jødiske kvartalet La Carriére, som vokste fram her på 1500-tallet. Den praktfulle synagogen huser blant annet et jødisk museum.

Cavaillon er synonymt med vårens sprøe grønnsaker og fremfor alt meloner. Meloner fra Cavaillon er uimotståelig søte og deilige, med lyst, rosenrødt fruktkjøtt. Det er tre innhøstinger per år, to drevet fram i drivhus, den tredje sesongen som vare fra 15.juli til september, er meloner dyrket på markene, ingen overgår dem i smak. Forfatteren Alexandre Dumas er en av de mange som har funnet Cavaillon-melonen uimotståelig. I 1864 kontaktet han bibliotekaren i Cavaillon og tilbød byen sine samlede verker, mellom 300 og 400 bind, i bytte mot årlig å motta 12 meloner fra Cavaillon. Sine meloner kunne han nyte fram til han døde i 1870. Meloner må ikke nødvendigvis spises, prøv Délice de Melon, en herlig apéritif bestående av moset fruktkjøtt fra melon trukket i alkohol og sukker.

Så er det på tide å forlate Cavaillon og sette kursen mot St. Rémy. Dagens etappe fører oss til vinsmaking på La Terre Blanche, deretter bærer det bokstavelig talt midt inn i vinmarkene. Drar du på høsten er druene store, solmodne, søte og fristende og nærmest innbyr til en prøvesmaking. Dessuten får du se drueplukkerne i arbeid ute på markene.

Langs det som en gang var romernes Via Domitia, en vei som forbandt Italia med Spania, ligger St. Rémy de Provence. St. Rémy er essensen av en provencalsk landsby, duftende av timian og rosmarin, med  boulevarder og små plasser omkranset av platantrær, solfylte caféer, klukkende fontener, sjarmerende landsbygater, smilende mennesker og livlige markeder. Men likevel passe søvnig, livet nytes sakte, her og nå. Det sydlanske temperamentet ligger likevel på lur, og tas fram når noe skal feires. Vi befinner oss tross alt i sydlige trakter, hvor tidligere tiders påvirkningen fra Italia og Spania har satt sine spor. Her går befolkningen mann av huse og jubler når oksene inntar byen. Men deres lek med de praktfulle svarte camargue-oksene er langt mer human enn den spanske versjonen, tyren skal ikke skades. Spreke, unge menn  i hvite drakter går i ringen for å prøve å frarøve oksene rosetter og snorer som er festet på dyrets horn og nakke. Dristighet, muskler, spenst og hurtighet er deres våpen. Oksen har sine skarpe, dødlige horn. Kommer du hit en gang det er corrida, bør du få det med deg. Du er garantert en eksotisk opplevelse. En annen fremmedartet opplevelse for oss nordboere er provençalske markeder. Også det får du med deg onsdag morgen. De fargerike og innholdsrike markedene i St. Rémy er kjent langt utenfor området og trekker folk til byen. En fin anledning til å få med noen godbiter i kofferten.

Villa Glanum het det rike samfunnet som romerne grunnla her ved foten av Alpillene, mellom furuer, pinjetrær og olivenlunder. Etter barbarernes invasjon på slutten av det 3.århundre ble stedet forlatt. Selv nå, nesten 2000 år senere, kan vi beundre romernes dyktighet og byggekunst. Blant annet et 18 m høyt mausoleum, et av de flotteste og best bevarte fra romertiden, bygget i år 30 f.Kr. Fra samme tid, det vil si tidlig under keiser Augustus’ regjeringstid, stammer også den praktfulle triumfbuen. Under denne passerte man på Via Domitia.

 
Takket være utgravningen av Glanum, som startet i 1921, kan vi i dag få en idé om hvordan denne rike romerske bosettingen en gang har sett ut. Her finnes blant annet rester av en gallisk helligdom fra 6.århundre f.Kr., romerske templer, basseng, romerske bad, torg, overbygde kanaler og mye mer. Drar du dit med en gang du kommer til hotellet, rekker du sannsynligvis å beskue det imponerende anlegget før portene stenges.

Også andre berømtheter enn romerne har bodd i denne lille byen. Her ble den kjente astrologen og spåmannen Nostradamus født. 500 år etter hans fødsel er folk fortsatt opptatt av og tolker hans spådommer. Maleren Vincent Van Gogh  bodde en periode på hospitalet St-Paul de Mausole. Flere av hans kjente malerier ble til her. En rusletur i hospitalets hage vil føre deg på stier hvor Van Gogh fant noen av sine motiver. Etter at prinsesse Caroline av Monaco så tragisk ble enke, søkte hun tilflukt i St. Rémy med sine barn. Her vokste de opp og gikk på skole sammen med landsbyens andre barn.

Etter frokost på hotellet bærer det ut i den provençalske naturen. I dag kan du forlate sykkelen og begi deg ut på en fottur i Alpillene dersom du ønsker det. Målet, Les-Baux-de-Provence, troner som et gråhvitt skip i et grønt hav – en klippe omgitt av frodige vinmarker. Fotturen er lettere enn å ta sykkelen opp bakkene til Baux. Midt på sommeren er det ikke lov å ferdes til fots i området på grunn av skogbrannfaren, så da må du sykle. På den tørreste tiden skal det svært lite til før litt uforsiktighet kan få store og alvorlige konsekvenser. Brannfolkene kjemper hvert år med skogbranner i dette området.

På toppen av klippen over byen troner en festningsruin. Her oppe fra kunne de mektige slottsherrene og deres hoff nyte en fantastisk utsikt. Herskerne var blant de mektigste i Sør-Frankrike fra 1000-tallet og framover. I det 13.ende århundret var Les Baux et berømt ”kjærlighetshoff”. Velutdannede, vakre kvinner fra adelige familier bodde her. Mens galante trubadurer, ofte høyt adlede herrer, strømmet til hoffet og priste de vakre kvinnene med sine vers. Den beste poeten ble belønnet med en krone av påfuglfjær og et kyss fra den vakre kvinnen han sang for. Herrene til Baux kunne stolt spore sine aner tilbake til Balthazar, en av de hellige tre konger, derfor valgte de intet mindre enn Bethlehem-stjernen til å pryde sitt våpenskjold. Da den siste prinsessen av Baux døde i 1426, ble Baux et vanlig baroni i Provence. Etter diverse viderverdigheter, fikk Richlieu, som var lei av dette brysomme len, slottet og festningsmurene revet, og krevde attpåtil innbyggerne for bøter pluss kostnadene ved rivningen. Deretter ble Les Baux  gitt som et markigods til Grimaldifamilien, fyrsten av Monaco, og byen ble kun en skygge av hva den hadde vært i sin storhetstid.

Landsbyen, som klatrer oppover skråningen mot festningen, blomstrer fortsatt takket være de mange turistene som kommer hit. Dessuten lages det både mye og god vin i området, og slikt blir det jo penger av. Les Baux har gitt navn til bauxitt, et mineral som ble oppdaget her i 1822. Utvinningen av dette mineralet har ført til den enorme, moderne aluminiumsindustrien. I dag utvinnes det ikke lenger bauxitt i Frankrike.

Like før vi kommer til Baux, skal vi prøvesmake områdets vin inne i et nedlagt steinbrudd. For så å fortsette festen rundt lunsjbordet like ved. For deretter å tråkke de sise par hundre metrene bort til Les Baux. Etter å ha besøkt byen og slottet, fører deilige utforbakker oss tilbake til hotellet.

Noen få hundre meter før inngangen til landsbyen finnes nok en storslagen opplevelse. La Cathédrale d’Images inviterer inn til en spektakulær forestilling. I dette tidligere bauxittsteinbruddet blir bilder av kjente malerier, kunstverk og historiske fotografier projisert direkte på veggene – mer enn 4000 m2 og 2 500 bilder med varierende tema fra år til år. Det hele ledsaget av musikk. Denne severdigheten er ikke med i det fastlagte programmet, men kan eventuelt besøkes på egen hånd. Ta med deg en genser hvis du går inn, her inne er det atskillig kaldere enn ute i solen. 

Oliventrær, pinjer, vinranker og marker fører oss inn mot Fontvieille. Underveis skal vi besøke en produsent av olivenolje, få lære litt om hvordan denne helsebringende oljen lages og prøvesmake forskjellige kvaliteter, pluss noen andre spennende produkter basert på oliven.

Forfatteren Alphonse Daudet har gjort Fontvieille udødelig med sine fortellinger i boken Lettre de mon moulin – Brev fra min mølle. Nesten alle som en gang har lært fransk har vært bort i en eller flere av hans små fortellinger. Daudet ble født i Nîmes, senere flyttet han til Lyon og deretter Paris. Men minnene om hans barndoms Provence var hele tiden levende i hans hjerte. Han var fascinert av det enkle og gode liv som kjennetegner den provençalske livsstilen og beskrev menneskene og livet i Provence på en fargerik måte. Daudets mølle kan du besøke, den ligger bare noen få tråkk på pedalene opp fra piknikstedet. Daudet bodde riktignok ikke i mølla når han var her, han foretrakk komforten i slottet Montauban ved foten av høyden, men mølla ga ham inspirasjonen og han elsket å flanere her oppe på høyden. Det flotte utsynet mot Alpillene, slottet i Beaucaire, Tarascon, Rhônedalen og klosteret ved Montmajour, kan vi, på samme måte som Daudet, nyte herfra.

En liten sving rundt i landsbyen bør du også ta før du begir deg videre. Fontvieille er en typisk provençalsk landsby som lever sitt eget stille liv. Byen har vært et senter for utvinning av en spesiell type kalkstein, den såkalte Arles-steinen. De siste kilometerene til Arles bringer oss blant annet forbi en romersk akvedukt og en romersk vannmølle, et sjeldent eksempel på romersk ingeniørkunst, med det eldste hydrauliske system.

Van Goghs verden