Copyright - ©

Bodensjøen – vakre variasjoner i blått 

Gode nyheter til deg som er klar til avtråkk for sykkeltur rundt Bodensjøen: knapt noe annet område egner seg så godt for sykkelferie som de lange flatene rundt Europas tredje største innsjø. En våvet påstand? På ingen måte. Turen på to hjul rundt Bodensjøen byr på hele paletten av opplevelser, fra snøkledde alpepanorama via landsbyidyll og historiske kulturperler, til de evig vekslende stemningsbildene ved den langstrakte sjøen. Bodensjøen er møtepunkt mellom Tyskland (162 km strandlinje) og nabolandene Sveits i sør (69 km) og Østerrike i øst (26 km). Myndighetene i de tre landene er så begeistret for de miljøvennlige turistene på sykkel at de har bygget sammenhengende sykkelsti rundt hele sjøen, og klimaet her er som skreddersydd for ferie på to hjul. Beliggenheten i ly av østerrikske og sveitsiske alpefjell skaper nemlig forfriskende vinder som holder lett svettende syklister behagelig temperert i sommersola. Og sist, men ikke minst, for de feriefilosofisk anlagte er sykkelturen rundt Bodensjøen en frydefull protest mot ideen om at en meningsfylt reise må gå fra A til B. For dette en tur fra A og tilbake til A – fra Bregenz til Bregenz via en omvei på et par hundre kilometer. Tilbake ved utgangspunktet kan en kjenne etter hva som har skjedd med en selv i mellomtiden, og hvilke forandringer omveien har brakt. Man er en uke sprekere og mørere i musklene, en uke rikere på inntrykk og opplevelser – kanskje rett og slett en uke mer tilfreds.

Kjær sjø med mange navn

Bodensjøens historie er ikke minst historien om en salig navneforvirring. Har du fortalt din engelske pen pal, din franske svigerinne eller spansklæreren om ferieplanene, har du kanskje erfart at ikke alle kjenner sjøen i sør i Tyskland som Bodensjøen – eller Bodensee, som den heter på tysk – men derimot som Lake of Constance, Lac de Constance, Lago di Constanza etc. En antikk romer derimot ville riste uforstående på hodet av både Bodensee og Lake of Constance. Om det er Lacus Brigantinus vi mener? Ja, det er det. Romerne erobret området rundt Bodensjøen i år 15 f. Kr. og anla byen Brigantinus, dagens Bregenz, i østenden av sjøen. Noen århundre senere ble de stakkars romerne jaget sørover igjen av germanske folkegrupper fra nord, og disse skulle selvsagt komme opp med sitt eget navn på sjøen. På slutten av 700-tallet var landsbyen Bodman innerst i den nordvestlige delen av sjøen for en kort periode maktsentrum og keiserlig tilholdssted i regionen. Derfra kommer det tyske navnet Bodensee. Og vi skandivanere har like godt overtatt de innfødtes egen betegnelse, slik vi vanligvis gjør. Men store deler av Europa er altså ikke enige i det tyskspråklige navnevalget, og det har historiske grunner. På 1400-tallet opplevde byen Konstanz i vestenden av sjøen å være "verdens" midtpunkt i noen år. Pavekirken hadde vært delt i en heftig feide i lang tid, og tusenvis av utsendinger fra hele kirkeveldet møttes i bispebyen Konstanz for å bli enig om felles pave. Vips, så var kirken igjen mektig og forenet. Siden det store kirkekonsilet i Konstanz (1414-1418) har franskmenn, angelsaksere og andre ikke kunnet nevne sjøen uten å nevne byen.

Klostre, handel og rent vann

Området rundt Bodensjøen er i dag et paradis ikke bare for syklister, men også for kloster-, kirke- og barokk-entusiaster. På 600-tallet kom misjonerende irske munker til bygdene rundt sjøen, bygde kirker og grunnla klostre. I århundrene som fulgte, blomstret byggekunst, vitenskap, kunst og håndverk i Kirkens tegn – til glede for dem som i dag gjerne legger inn et kirke- eller museumsbesøk mellom sykkeløktene. Ikke bare fromheten, men også forretningssansen har dype røtter rundt Bodensjøen. I middelalderen gikk handelsforbindelsene fra Bregenz, Rorschach, Konstanz og Lindau utover hele Europa, til Brussel i øst, Wien i vest, Valencia i sør. Velstanden fra den gang er tydelig den dag i dag: prektige middelalderske byggverk hvor man enn snur seg. På 1300-tallet dannet byene rundt Bodensjøen et forbund for å forsvare handelsfrihetene sine mot adelen og for å holde mest mulig fred - driftige folk vil jo heller drive handel enn krig. Men i det turbulente Middelalder-Europa var storpolitikken viktigere enn lokale handelsinteresser. I 1337 ble Vorarlberg tilknyttet Østerrike, og i 1499 trådde de sveitsiske kantonene på Bodensjøens sørside ut av det tysk-romerske keiserriket. Noen hundre år senere, da Napoleons tropper tok seg inn i Sør-Tyskland, ble kongedømmene på den tyske siden innordnet i statene Baden-Württemberg og Bayern. Siden den gang har Bodensjøen vært grensesone for tre ulike stater og identiteter. På 60-tallet ble det imidlertid klart at folk rundt Bodensjøen hadde mer til felles enn det tyske språket og fin utsikt over vannet. Giftige utslipp fra jordbruk og industri hadde forurenset sjøen så sterkt at det måtte en gigantisk renseaksjon til for å redde vannkvaliteten. I dag samarbeider sveitsere, østerrikere og tyskere for å beskytte livsmiljø og det rene vannet i Bodensjøen, som gir drikkevann i springen til 4 millioner mennesker.

Hvem er vakrest?

Men for syklister underveis er sjøen først og fremst naturopplevelse. Og da gjelder ikke samarbeid, men konkurranse! For ved Bodensjøen speiler de tre landene seg i samme speil, side ved side, og den som triller og tråkker langs sjøkanten, vil høre at det av og til hviskes i den milde ettermiddagsbrisen: Hvem av oss er vakrest? Ved hvilken strand, under hvilket flagg viser sjøen seg fra sin beste side? Det er ikke lett å si. Sjøen skifter farge og stemning alt etter vær, luftforhold og tid på døgnet. På varme sommermorgener går den hvite hetedisen i ett med vannet og opphever alle skiller mellom vann og himmel, slik at kun lydløse seilbåter og turskip i det fjerne viser grensen mellom elementene. Sene augustettermiddager blir solnedgangen tonesatt av lummer hetetorden, og sjøen speiler både det himmelske rosarøde og de mørkegrå sammensvergelsene av skyer. Hva er Bodensjøen? Bodensjøen er, litt filosofisk satt på spissen, det du ser når du ser det. Så da gjelder det å se, å holde øynene og sansene åpne for hva sjøen – og skyene og lyset og landskapet – hele tiden viser en. Variasjonsmulighetene er uendelige, og Bodensjøen nekter plent å la seg definere i noen fasit.

Dag 1: Ankomst i kulturbyen Bregenz

Bregenz i den sørøstlige enden av Bodensjøen er den eldste byen ved sjøen, grunnlagt av romerne i år 15 f. Kr. Med sine knapt 30 000 innbyggere har hovedstaden i regionen Vorarlberg slått seg til ro med sin status som småby i provinsen. Men Bregenz klarer allikevel med jevne mellomrom å markere seg som kulturby langt utenfor sine grenser. Blant de mange barokke fasadene i sentrum setter det moderne museet Kunsthaus Bregenz tydelig aksent - en 30 meter bred, lang og høy kube i matt glass og vekslende farger ved sjøpromenaden i øst. Museet er tegnet av den sveitsiske arktitekten Peter Zumthor, som alltid vekker internasjonal oppmerksomhet med sine bygg, og huser utstillinger av samtidskunst. En gang i året blir Bregenz musikkhovedstad ved Bodensjøen. Under musikkfestivalen Bregenzer Festspiele i juli og august kommer tusenvis av operainteresserte til byen for å høre internasjonale sangstjerner i aksjon. Og hvert år er spørsmålet: hvordan ser scenen ut denne sommeren? I anledning festspillene konstrueres det nemlig en gigantisk, flytende operascene i vannkanten rett utenfor byen – verdens største scene på vann -  og i utformingen av kjempekulissene spares det verken på tekniske finesser eller fantastiske ideer. I anledning oppsetningen av Verdis Il trovatore sommeren 2006 var scenen et svær, rødmalt rørjungel av et fabrikklokale, dramatisk belyst i sommermørket og med hele sjøen som bakscene. Noen år tidligere, for oppsetningen La Bohème, var scenebildet et 40 meter lange kafébordet med 20 meter høye kaféstolryggene dandert rundt. Med eller uten denne megakulissen har den langstrakte sjøpromenaden allikevel alltid et unikt panorama å by på: det brede blikket på den blå forestillingen Bodensjøen.
Østerrike er minstemann ved Bodensjøen. La oss derfor unne østerrikerne litt ekstra oppmerksomhet før pedalene skal tråkkes i gang og vi plustelig er i Sveits. Selv om regionen Vorarlberg med sin driftige tekstilindustri på 1800-tallet ble kalt ”Østerrikes Manchester”, har vorarlbergerne alltid vært litt outsidere i eget land. Først i 1884 kom Vorarlbergtunnelen, helårsforbindelsen fra Rhin-deltaet til Østerrikes "main land" vest for Alpene. Det er derfor ikke så rart at østerrikerne ved Bodensjøen lenge var tiltrukket av den store tyske og den rike sveitsiske naboen de delte plaskedam med. Da det gamle østerrikske keiserriket gikk i oppløsning etter første verdenskrig, gikk 80% av befolkningen i Vorarlberg inn for at regionen skulle skille seg fra Østerrike og knytte seg til Sveits. Og i 1938 stemte hele 98,9 % av vorarlbergerne for tilslutningen til Nazi-Tyskland. I dag fremstår vorarlbergerne med en annen selvtillit, og statistikken underbygger det positive selvbildet. Etter at Østerrike stemte ja til EU-medlemskap i 1995, har landet opplevd en enestående stabil framgang og vekst, slik at landet i 2005 gikk forbi det rike Sveits i pro kapita inntekt. Sommeren 2008 skal Sveits og Østerrike dele prestisjen av å arrangere fotball-EM, men det var østerrikerne som fikk æren av å huse finalekampen i Wien. Sist, men ikke minst har turistnasjonen Østerrike klart å opparbeide seg et omdømme som et spesielt vennlig vertsfolk: fleksiblere, gjestfriere og mer sjenerøse enn de selvsikre tyskerne og de pengesterke sveitserne. Herved byr anledningen seg til å prøve ut om det tesen stemmen.

Dag 2: Bregenz – Arbon / Horn / Romanshorn

Ruta langs Bodensjøen vestover fra Bregenz starter med grønt fortegn. Etter noen pliktkilometer på asfalt finner sykkelstien fram til et idyllisk sivlandskap og fører videre gjennom et langstrakt naturreservat på 2000 hektar med våtmark, frodiggrønn vegetasjon og 330 ulike fuglearter. Her er det Altenrhein, Bodensjøens viktigste tilførselselv, renner ut i Bodensjøen. Altenrhein, den øvre delen av Rhinen, har sin kilde aller øverst i de sveitsiske alpene. Vannet som her strømmer ned fra fjellet, er fullt av leire, og deltaet fikk noen årtusen på å legge seg før man i år 1900 la elva i kanal for å regulere de store slammassene. Alpeelva Altenrhein og Hochrhein, den elva som Bodensjøen renner over i i vest og som i sin tur renner ut i Atlanterhavet ved Rotterdam, regnes forøvrig som én og samme elv. Bodensjøen er altså bare en parentes i det 1236 km lange vannføret Rhinen, Vest-Europas lengste elv. Så har sykkeltraséen beveget seg over på sveitsisk jord. Det sveitsiske særpreget blir fort tydelig, som for eksempel i småbyen Rheineck. Her er gammel bebyggelse med bindingsverk, tripp-trapp-gavler og pyntelige vindusskodder påfallende så velholdt at den ser ut som ny, mens de rolige gatene ser ut som de akkurat har vært støvsugd. Sveitserne er berømte for sin ordenssans og sine solide standarder. Men stereotypen står for fall bare få pedaltråkk senere. Ved tettstedet Altenrhein triller vi forbi et mildt sagt oppsiktsvekkende bygg, nemlig Markthalle Altenrhein, tegnet av den østerrikske kunstneren Friedensreich Hundertwasser, som er kjent for sine fargerike labyrintmotiver. Byggkommisjonen i Altenrhein hadde sett den berømte bygården Hundertwasser hadde dekorert i Wien, og ville ha noe like friskt og utradisjonelt hjemme ved Bodensjøen. Og sannelig: Markthalle Altenrhein er et byggverk uten en eneste rett linje eller vinkel, men med gullkupler, skjeve gulv og flasker som pynt i husmuren. Fargene er sprakende og mosaikken fri og usymmetrisk – i overensstemmelse med Hundertwassers motto om at mennesket ikke skal sperre seg inne i rette vinkler, men omgi seg med farger og former som setter sjelen fri. Et besøk anbefales, om det er for sjelelig befrielse eller bare en kopp kaffe. Neste større husklynge er småbyen Rorschach, i tidligere tider en viktig handelsby og siste stopp før alpene for handelsreisende sørover. En rekke flotte fasader med staselige karnapper langs sykkelveien gjennom bysentrum vitner om velstand i eldre tider. Bygget på sjøsiden ved siden av jernbanestasjonen, Kornhaus fra 1746, med de fjonge kornaksene i velformede vaser som takdekorasjon, var lagerhus for korn og viser med all sin prektige eleganse at kornhandel var big business på 1700-tallet.
På den sveitsiske sørøstsiden er Bodensjøen på sitt bredeste og utsikten over vannet på sitt mest åpne. Småstedet Arbon, med det vide utsynet fra den vesle strandparken, kommer uten tvil høyt opp på lista over vakre steder ved Bodensjøen. Allerede romerne var begeistret for beliggenheten, bygde festning her og kalte bosetningen på landtunga Felix arbon, ”lykkelig tre”. Med andre ord: et passende sted å slå røtter for natta. I Arbon er arkeologene framdeles beskjeftiget med å grave i restene etter romersk sivilisasjon. En annen mulighet for å kaste anker for natta er Romanshorn, byen med den største havna ved Bodensjøen. Som knutepunkt for jernbane og båttrafikk – herfra går ferga tvers over Bodensjøen til Friedrichshafen – er Romanshorn den livligste av byene på den sveitiske siden avsjøen. Den første overnattingen byr nok på muligheten til å oppleve mer av det berømte (og kanskje også beryktede) sveitsiske særpreget. Selv om hele det omliggende Europa betaler med felles valuta, så må man her altså rydde unna euromyntene og veksle til seg sveitserfrancs. Upraktisk? Vel, det er sånn sveitserne vil ha det. Den sveitsiske historien helt fram til i dag har hatt én drivkraft, nemlig behovet for å beskytte friheten til å være liten og annerledes. Sveitserne tok ved folkeavstemming i mars 2002 det store skrittet ut av den hellige nøytraliteten og ble medlem i ... FN. Den tyske dialekten i Sveits er også så spesiell at andre tyskspråklige europeere bare rister uforstående på hodet når sveitserne legger i vei på morsmålet. Sveits er ”annerledesland” i særklasse – og veldig stolt av det!

Dag 3: Arbon / Horn / Romanshorn – Stein am Rhein

Langs sykkelstien videre vestover er det kanskje fruktplantasjene som gjør mest inntrykk. Eple- og pæretrær i uendelige parallellrekker strekker seg kilometervis langs sykkelstien og gir lyst på den syrlige, friske smaken av sommermoden frukt. Epleslang? Fristende, helt klart. Den som tør, kan jo prøve. Ikke overraskende regnes denne regionen for Sveits' frukthage. Frukten brukes også til fruktmost, fruktbrennevin eller tørkete frukt-chips, som sveitserne har i seg i store mengder. Fordi det selv på varmeste sensommeren regelmessig kommer kraftige haglbyger med haglkorn så store som egg, er frukttrærne gjerne beskyttet med netting. Dramatisk vær til tross er Bodensjø-kysten et rolig hjørne av Sveits, med velstelte, idylliske husklynger på rekke og rad, mange av dem med glansår i en fjern fortid. Et eksempel er Uttwil, som på 1700-tallet tok opp konkurransen med Konstanz og Rorschach og etablerte seg som handelsplass for tysk salt og korn. Gammel velstand kan stråle lenge når den holdes godt vedlike, det er bindingsverkshus og andre fasader i Uttwil bevis på. Vi passerer etter hvert også landsbyen Münsterlingen, som står i fokus hver gang det blir ordentlig kald vinter ved Bodensjøen. Det hender nemlig med jevne mellomrom at sjøen er helt tilfrosset (39 ganger de siste 1000 år, ifølge krønikene), og Münsterlingen og landsbyen Hagnau på den tyske siden av sjøen har en gammel tradisjon for å feire at man kan gå over isen. Neste isvinter kommer folk til å samle seg foran kirken i Münsterlingen, hente ut en gammel byste av evangelisten Johannes og gå i samlet prosesjon over isen til den andre siden, til en liten kirke i Hagnau. Der kommer bysten til å stå til det igjen blir is nok til å traske over sjøen med den, tilbake til Münsterlingen. Siste gang Johannes-bysten var ute i frisk luft, var i 1962.
Når sykkelstien etter hvert når fram til småbyen Kreuzlingen, forandrer Bodensjøen gestalt. Landryggen Bodanrück, med byen Konstanz på spissen, strekker seg fra vest langt ut i sjøen og snurper den sammen til et trangt sund ved Konstanz. Vi følger Bodensjøen videre på sørsiden av den krokete sjøarmen Untersee, som rekker fra Konstanz til Stein am Rhein i vest. Her ligger pyntelige landsbyer med velpleide bindingsverkhus på rekke og rad med utsikt til den flate klosterøya Reichenau. De gamle fiskerhusene i landsbyen Ermatingen vitner om at fiske engang var næringsvei nummer én her. Om det fremdeles fiskes i dette smale farvannet? Ja, ikke bare Untersee, men hele Bodensjøen er i dag sikret rikt fiske, etter at vannforurensningen på 60-tallet truet bestanden. Nå drar et par hundre yrkesfiskere hvert år 800 tonn abbor (på tysk Barsch eller Egli) og 200 tonn sik (Felchen) opp av Bodensjøen. Dagsfersk fisk står selvsagt på menyen i de fleste restauranter rundt Bodensjøen – som for i eksempel i det berømte Gasthaus Alder i Ermatingen, den oppsiktsvekkende og flotte bindingsverkshuset med fasademalerier fra 1500-tallet. Et par pedaltråkk videre ligger landsbyen Mannenbach, som kan virke beskjeden nok, men som har sin egen historiske A-kjendis å sole seg i glansen av. Hortense av Holland het hun og var adoptivdatter av selveste Napoleon. Hun giftet seg med Napoleons bror Louis Bonaparte, som noen år var konge av Holland, mens madamen fikk være dronning. Hva brakte så Hortense fra det keiserlige jet-set-liv hit til periferien? Da Napoleon hadde lidd sitt endelige nederlag i 1815, ble hele familien Bonaparte landsforvist fra Frankrike, og Hortense valgte seg høydedraget ved Bodensjøen som eksil. Herskapshuset Arenenberg ovenfor Mannenbach innredet hun med pomp og prakt, og arven etter Napoleon ble holdt godt vedlike på fredelige Schloss Arenenberg. Hortenses sønn Louis Napoleon vokste opp her, og han hadde høyere ambisjoner enn sikfiske i Bodensjøen. Han slo senere gjennom i fransk politikk og lot seg kåre til keiser av Frankrike på midten av 1800-tallet, etter forbilde sin illustre onkel. I dag er slottet Napoleonsmuseum med Hortenses opprinnelige innredninger. Omveien i oppoverbakke anbefales, både for det flotte museets og den ikke mindre flotte utsiktens skyld.

Sjarmerende Stein am Rhein

Høydepunktet på turen rundt Untersee er allikevel uten tvil dagens etappemål, middelalderbyen Stein am Rhein. Først bygde Cæsars menn militæranlegg her for å forsvare Romerrikets nordgrense Rhinen. Så kom benediktinermunker og grunnla Kloster St. Georgen i år 1015, som gjennom hundrevis av år ble videre utbygget og utsmykket. Vi våger dagens andre anbefaling: et besøk i klosternmuseets vakre rom direkte ved Rhinens bredder vil man ikke angre på. Festsalen fra 1516, med det utskårede tretaket, veggmalerier og fargerikt kakkelgulv regnes som klosterets perle. St. George hadde ikke plass til mer enn 12 munker, men de få som var der, kunne i hvert fall ikke klage på interiøret. Stein am Rhein er berømt for sin usedvanlig godt bevarte, århundregamle bebyggelse. Midtpunktet i den vesle byen er det staselige rådhuset fra 1542 med rødt bindingsverk og veggfresker, men nabohusene rundt torget ligger ikke langt etter i utsmykning og stolte byggetradisjoner. Tre hus ved rådhusplassen er spesielt verdt å legge merke til, fordi freskene her er de opprinnelige: Haus zum weissen Adler (1525), Haus zum roten Ochsen (1575) og Vordere Krone (1734). Disse tre husene var så beundret for sine vakre dekorasjoner at man på 1800-tallet malte fresker på resten av fasadene rundt plassen også. Når vi først står her og ser på hus, kan vi like godt feste oss ved en detalj som vil fortsette å dukke opp på middelalderbygg hele veien rundt Bodensjøen, nemlig karnappene eller de spesielle vindusrommene som nærmest henger utenpå fasaden. Veldig dekorativt, men egentlig en merkelig byggeskikk, ikke sant? Karnappene ble mote på 1600-tallet, men opprinnelig ble de faktisk bygd som husets bønnerom. Et hellig rom kunne ikke ha verdslige rom verken på over- eller undersiden, i følge Kirkens byggeregler. Så da måtte man rett og slett bygge et rom som hang utenpå huset ”i løse lufta”. Fromheten hadde gode kår rundt Bodensjøen.

Dag 4: Stein am Rhein – Konstanz

Har de første to dagsetappene tatt på muskler i legger og lår? Dette er dagen hvor det går an å jukse litt, for eksempel ved å bli med en av Rhinens ”hvite svaner”, passasjerskipene som går mellom Stein am Rhein og Schaffhausen (avgang kl. 11.30 Stein am Rhein, ankomst Schaffhausen 12.45). Om utsiktspunktet er sykkelsete eller båtdekk, åpenbarer strekningen mellom Stein am Rhein og Schaffhausen seg som en liten tarm av paradiset. Her tar Rhinen form som flod, og det brede, vannrike elveløpet flankeres av løvgrønne, harmoniske landskap. Etter ca. 15 kilometer dukker middelalderbyen Diessenhofen opp. Fra sykkelstien på høyre bredd av Rhinen fører en dekket trebro over strømmen og innbyr til en svipptur innom en spesielt velholdt middelalderkulisse. Historisk sett regnes Rhinens løp som grensa mellom Tyskland og Sveits, men et blikk på kartet avslører at teorien ikke alltid stemmer med terrenget. Grenselinja gjør stadige omveier på nordsiden av elva, slik at det her og der ligger små stykker Sveits hvor det ”egentlig” skulle være Tyskland. Byen Schaffhausen og regionen rundt, fylket Schaffhausen, ligger i sin helhet nord for Rhinen og er det største unntaket fra regelen om floden som tysk-sveitsisk grense. Men ”baderegelen”, den er absolutt: i denne delen har Rhinen sitt reneste og beste badevann, og langs elveløpet dukker det opp små badeplasser med jevne mellomrom. En yndet folkesport og forfriskelse på varmeste sommeren er å ta toget fra Schaffhausen til Diessenhofen, sette seg på vannet i en kraftig gummiring, og la seg drive med strømmen helt tilbake til utgangspunktet. Schaffhausen går får å være en av de hyggeligste byene i Sveits, ikke bare på grunn av den priviligerte beliggenheten ved Rhinen, men også den flotte, gamle renessansebebyggelsen i sentrum. Her kan man telle over 300 karnapper (på tysk ’Erker’) i samsvar med datidens mote, og byen går derfor også under navnet ’Erkerstadt’. Bybildet preges videre av den runde 1500-tallsfestningen Munot i høyden, omgitt av vinranker som hvert år gir 7000 liter Schaffhauser-vin. Ei trapp langs en av festningens mur-tentakler fører opp til utsiktspunktet på toppen. Den gamle velstanden i Schaffhausen har først og fremst med fossen Rheinfall ved Neuhausen et par kilometer lengre ned å gjøre, hvor fraktskipene måtte lagre om lasten og betale toll. Møllene ved fossen skulle også gi kraft for rik industri og mer velstand. Det er ikke så veldig mange høydemeterne Rhinen faller ved Rheinfall, men utifra vannmengde er den Europas største foss. Det brede fossefallet med klippen i midten (litt jusk der: sementforsterkninger holder klippen på plass) og slottet Laufen på den andre bredden, med svalende dunst sigende inn fra det hvite vannbulderet, er et syn i særklasse - også for en tur som står i vannets tegn. (Da får det ikke være så farlig at synet forutsetter et par kilometer ekstra tur-retur langs sykkelvei 2 fra Schaffhausen sentrum). På toget fra Schaffhausen tilbake østover til Radolfzell krysser vi igjen den tysk-sveitsiske grensa, og dagens resterende sykkelkilometer tar for seg den andre siden av sjøarmen Untersee, i ly av fjellhammeren Bodanrück. Den store attraksjonen i dette hjørnet av Bodensjøen er kloster- og grønnsakøya Reichenau, som i år 2000 kom på UNESCOs liste for verdens kulturarv. Klosteret ble grunnlagt i år 724 av den irske pionermisjonæren Pirmin, i en tid da storparten av Europas fremdeles var hedensk. Reichenau ble et av de viktigste klostrene i riket til Karl den Store og et sentrum for vitenskap og kultur. Øya har i dag tre romanske kirker: St. Georg like etter inngangen til øya i øst, domkirken St. Maria und Markus midtveis og tilslutt St. Paul und Peter på vestenden, alle bygd mellom 700- og 1100-tallet. Takket være det gunstige klimaet for grønnsaker og vinranker og den gode tilgangen til fisk fra Untersee, har Reichenau gjennom århundrene også klart å sette seg på kartet som oase for gastronomisk og høyst jordisk nytelse. Storparten av øyas rundt 5000 beboere lever av grønnsakene som dyrkes på 240 hektar her, en femtedel i drivhus, og 2000 tonn friske grønnsaker ”eksporteres” hvert år. Men det vakre landskapet på Reichenau – ’den rike øya’ – er i seg selv grunn god nok for et besøk.
Konstanz når vi fram til etter en lang og innholdsrik dag. Og det er ikke slutt ennå, for Konstanz er en i høyeste grad en interessant og sympatisk by. Den ble grunnlagt av romerne og oppkalt etter keiser Konstantin, som levde på 300-tallet. Konstanz nådde sitt historiske høydepunkt med det store kirkekonsilet på 1400-tallet, da ikke mindre enn 50 000 kirkeutsendinger fra hele det kristne Europa møttes her. Det må ha gått livlig for seg i gatene i Konstanz, blant mange av de samme bygningene som fremdeles utgjør byens sentrum. I dag er Konstanz en moderne universitetsby med 80 000 innbyggere, som sjarmerer med sin atmosfære og yrende liv i gatene, blomsterpryd på fredagsmarkedet ved St. Stephans-Platz og en skog av kaféer ute på gågata Marktstätte. Det lønner seg med en liten runde sightseeing for å komme byen litt under huden. Og hvorfor ikke begynne med den yppige damen i sparsommelig bekledning som står og vrikker nede ved havna? Vi mener selvfølgelig Imperia, den ni meter høye kvinnefiguren som dreier sakte rundt sin egen akse ved havnepromenaden. Denne utradisjonelle skulpturen av kunstneren Peter Lenk fra 1992 er en ironisk kommentar til Konstanz' fjerne historie. Den lett påkledde damen med de oppsiktsvekkende attributtene er nemlig en såkalt kurtisane, og de små mennene hun bærer i hendene, er riktignok nakne, men hodeplaggene kroner og pavehatt avslører at det er selveste keiseren og paven som har innlatt seg med gledespiken. Kirkekonsilet i Konstanz, med fromme sendemenn fra hele Europa, skal nemlig ha gitt svært gode tider for prostitusjonslauget. Og når kjempekvinnen har fått navnet Imperia, herskerinnen, så antyder kunstneren Lenk med det at kirkens og keisertronens mektige menn nok var maktesløse mot de vakre kvinnenes sjarm. Det er vel unødvendig å si at statuen var omstridt da hun ble avduket. I dag er Imperia Konstanz' landemerke nummer én, og verken menn eller kvinner kan vel la være å bli imponert over den stolte damen der hun suverent snurrer rundt med de to smågutta i hendene.
Den enorme trebygningen mellom Imperia-statuen og sentrum har fått navnet Konzil, fordi den var den eneste som var stor nok til å romme valgforsamlingen da paven skulle velges i 1417. Bygningen fra 1388 var opprinnelig lagerhus for linvarer. Konstanz var nemlig også spesialisert på salg av lintøy til Nord-Italia, og dimensjonene og prakten på lagerbygningen gjør det tydelig at handelen fra Konstanz gikk godt. Følger man hovedgata Marktstätte etter den store, åpne plassen videre til Kanzleistrasse, vil man på venstre side komme forbi rådhuset med den diskré inngangen. I rådhusets to indre gårder treffer man i dag kanskje på nygifte brudepar eller musikk fra et lite musikkensemble med lunsjkonsert. Det skal leves i de historiske kulissene i Konstanz. Den viktigste kirken i Konstanz er uten tvil domkirken Unserer Lieben Frau, men man bør ikke gå glipp av et besøk i den noe mindre St. Stephan-kirken. Dette er den eldste kirken i Konstanz og den som kanskje gjør størst inntrykk med sitt interiør og sin atmosfære. Bispedømmet med sete i Konstanz var det mektigste i Sørvest-Tyskland, og ambisjonene til byens biskoper var ikke smålåtne. En biskop på 1000-tallet ville la fem kirker bygg etter forbilde fra Roma og slik gjøre Konstanz til ”det annet Rom”. Om de mest stormannsgale ambisjonene ikke lot seg realisere, så er Konstanz i dag likevel en by med en enestående historisk arv.

Dag 5: Konstanz - Salem

Dag 6: Salem – Friedrichshafen / Langenargen

Den flyvende sigaren

Dag 7: Friedrichshafen / Langenargen - Bregenz